«Engler i Amerika». Nationaltheatret. Av: Tony Kushner,
oversatt av Svein Sturla Hungnes og med musikk av Nils Petter Molvær. Med: Hermann
Sabado, Terje Strømdahl, Trine Wiggen, Bartek Kaminski, Nils Golberg Mulvik,
Hanne Skille Reitan, Modou Bah, Ågot Sendstad. Regi: Marit Moum Aune.
KOMMENTAR: Mytologiske proporsjoner.
TERNING: SEKS
Gigantisk ambisjon, gigantisk resultat
Nationaltheatrets «Engler i Amerika» er en på alle måter
monumental opplevelse.
TEATER: To episke skuespill, framført over åtte og en halv
time - eller fem og en halv, når fem pauser er trukket fra. Åtte skuespillerprestasjoner
av ypperste kvalitet. En inspirert regi med like sterkt grep om idéplanet som
det realistiske planet. Nationaltheatrets «Engler i Amerika» er en triumf.
ÅRET ER 1985, fulgt av 1986. Byen er New York. Apokalypsen
truer. Apokalypsen er AIDS. To av rollefigurene har sykdommen: Roy Cohn, hensynsløst
maktmenneske, advokat, bølle, og reell historisk person, spilt av Terje
Strømdahl, og Prior Walter, følsom, visjonær profet og/eller hallusinerende fantast,
oppdiktet person, spilt av Hermann Sabado. Deres historier, som til dels går parallelt,
til dels krysser hverandre og til dels skiller seg nokså kraftig fra hverandre,
går som hovedløp gjennom begge Kushners skuespill.
Miljøene tilhører, som utgangspunktet krever, den homofile metropolen.
De utgjør også en amerikansk smeltedigel i praksis: Jødiske Louis, som forlater
Prior når Prior utvikler AIDS, spilt av Bartek Kaminski. Mormonerekteparet
Harper og Joe, hun valiumspisende hjemmeværende husmor, skjør og viljesterk, han
skaphomofil republikaner med etiske idealer, til tross for at han har Cohn som
mentor. De spilles av Hanne Skille Reitan og Nils Golberg Mulvik. Joes mor
Hannah, en handlekraftig autoritet, blir spilt av Ågot Sendstad, og den svarte
drag queen-sykepleieren Belize, Priors bestevenn og eks og Cohns pleier, blir spilt
av Modou Bah. Sentral er også en engel, som setter dem som ser henne i seksuell
ekstase, spilt av Trine Wiggen.
ALLE DISSE SKIKKELSENE blir gitt liv med stor overbevisning
og intenst nærvær. Energien og intensiteten er høy fra start til slutt. De er
alle sammensatte personer. Intellektuelt, åndelig og emosjonelt er de bevisste.
Selv i selvfornektelsen finnes selvinnsikt. Alle finner det naturlig å stille
spørsmål ved og føre diskusjoner om tilværelsens store temaer, som kjærlighet
og død, ensomhet og fellesskap, samfunnsutvikling, sosialdarwinisme, ansvar og
moral. Alle finner det også naturlig å punktere luftig spekulasjon med jordnær
ordlek. De møter sine egne forestillinger med egne motforestillinger.
I tillegg til hovedrollene finnes en lang rekke småroller,
spilt av de samme skuespillerne: Flere engler. Flere advokater. Enda en
sykepleier, en lege, en rabbi og en eiendomsmegler. En imaginær reisearrangør, et
spiondømt spøkelse (som samtidig er en reell, historisk person, Ethel Rosenberg,
som ble henrettet i 1953), to forfedrespøkelser, en imaginær eskimo, en
bolsjevik, en hjemløs kvinne, en lærhomse i en park, samt utstillingsdukker i
et tablå.
TONY KUSHNERS TO SKUESPILL, med deltitlene «Tusenårsriket
nærmer seg» og «Perestrojka», forener realistisk endetidsstemning med idéorientert
(religiøs, politisk og filosofisk) metafor og magiske, mytologiske visjoner,
samtidig som det trekker lange linjer bakover i amerikansk historie. Overskridelsene,
i overganger fra hverdag til magi, fungerer som utvidelser heller enn som
unntak. I teksten, og i Marit Moum Aunes oppsetning av den, blir mytologiske
åpenbaringer behandlet med den samme aksepten som de mer forklarlige
livsomgripende hendelsene møtes med. Alt som er oppsiktsvekkende, er også
naturliggjort, kroppslig og konkret. Alt har en undertone av selvfølgelig
uunngåelighet. Grusomhet og vidunderlighet, alt henger sammen, og det som
skjer, skjer, om det nå er trolig eller utrolig. Skikkelsene kan vise vantro og
sjokk, undring og motstand, de er mennesker som (stort sett) vet like godt som
oss andre hva som skal være fysisk mulig og ikke, men situasjonene går like
fullt sin gang. «Engler i Amerika» tar dessuten religiøse ritualer og religiøs
billedbruk på alvor, og skaper sitt eget magisk-mytiske univers med lån av systemer
og symboler fra kristen og jødisk tro, satt sammen med egne fantasifulle «hva
om»-scenarier. I framføringen viser skuespillerne voksende forståelse for
bruddene med det vante. Dette er en endetid. Normaliteten er død.
En surrealistisk, referanserik og ofte makaber humor farger både
det levde liv og fantasiens sprang. Marit Moum Aune lar fysisk lekne sprell og
en teatralsk selvironi følge opp den skarpe, snertne elegansen som finnes i
Kushners replikker.
KRISTIN BREDALS lysdesign og Bård Lie Thorbjørnsens
scenografi oppleves tett forbundet. Handlingen krever raske skifter mellom
scener, ofte spilles to situasjoner også ut parallelt i samme rom, og
rekvisitter er holdt på et minimum. Sykehussenger trilles inn og ut ved behov, lenestoler
og benker blir oftest stående, mens veggene, som er flyttbare, åpner og lukker og
justerer rom med den samme fleksibiliteten som preger overgangene mellom
bokstavelig og metaforisk. Forandringer i lys, med forandringer av fargetone, setter
rammer for tid og sted. Lydbruk og musikk, blant annet med komposisjoner av
Nils Petter Molvær, bidrar til det samme. Kostymedesignen,
som også er gjort av Thorbjørnsen, er sosiologisk bevisst miljøskildring, i
hårfin balanse mellom typisk og stereotypisk, for å låne et språkpar fra
teaterteksten. Innimellom - som i scenen der Prior besøker himmelen og oppdager
at engleskaren er en gjeng forsofne lasaroner forlatt av sin gud - er parodien
nær, men også det passer inn, forbundet med oppsetningens lekne metahumor.
SOM PRIOR WALTER gjør Hermann Sabado en superb tolkning av et
livssultent menneske i sin verste krise. Gjennom sykdommens herjinger, den
sjelelige uroen, sinnsbevegelsene og visjonene han hjemsøkes av, spilles Prior så
tvers igjennom nyanserikt og så følelsesmessig gjennomskinnelig at det både er
hjerteskjærende og livsbekreftende, og det ofte samtidig.
Prior er et komplett menneske, et fullstendig og helhetlig
personportrett, mens rollen som Roy Cohn er en balansegang mellom
menneskelighet og samfunnsdiagnose. Cohn var republikansk ideolog, korrupt
advokat, hensynsløs taktiker og ubøyelig maktmenneske. Hans normbrudd og grenseforflytninger
bidro til den polariseringen som nå kjennetegner amerikansk politikk, og med
det verdenspolitikken. Donald Trump beundret ham, brukte ham som advokat, og
bruker nå hans strategier. Litt forenklet sagt benytter teaterstykket seg av
reelle faktaopplysninger og reelle holdninger, mens dialog og scener er oppdiktede.
Slik han har stått imot yrkeslivets og politikkens spilleregler, forsøker dramaets
Cohn også å motsette seg dødens spilleregler. Slik han har ignorert de
samfunnssannheter han ikke liker, forsøker han nå å endre sykdommens sannheter.
Terje Strømdahl lykkes i å formidle liv og fenomen, person og symbol, i ett. Stjerneglansen
funkler av de to hovedrollene, og det skinner også av samspillet med og mellom kollegene
rundt dem. I persondynamikken demonstreres samfunnsånd i praksis. I
menneskeforholdene blir ideer gjort til kjøtt, og «Engler i Amerika» blir en
teaterbegivenhet av de helt store.
Premieren var på Nationaltheatret 10. mars 2018.
No comments:
Post a Comment