September 2017: Vildanden

«Vildanden». Trøndelag Teater. Av: Henrik Ibsen. Med: Andreas Stoltenberg Granerud, Karl-Vidar Lende, Kathrine Thorborg Johansen (avløses av Maria Austgulen), Stine Fevik, Christian Ruud Kallum, Trond Peter Stamsø Munch, Trond-Ove Skrødal, Janne Kokkin, Olve Løseth, Andreas Humlekjær og John Yngvar Fearnley. Regi: Runar Hodne.

KOMMENTAR: Raskt, presist, engasjerende og mangfoldig.

TERNING: FEM

Finkalibrert blinkskudd

«Vildanden» treffer det ene målet etter det andre.

TEATER: Livet er komedie. Livet er tragedie. Tidvis har livet også, om en liker det eller ikke, innslag av farse. Slik er det også i «Vildanden», et finkalibrert blinkskudd av en forestilling.

Dramaets mange former for feilslått kommunikasjon kommuniseres trygt, med begrunnet tiltro til at tilskueren, om ikke rollefigurene, evner å oppfatte både sagt og usagt, komisk og tragisk.

En Hedvig å huske

Tekstredigeringen tydeliggjør og effektiviserer. Teatersjef Kristian Seltun har selv gjort dramaturgjobben, og hans og regissør Runar Hodnes ideer kommuniserer åpenbart godt. Det samme må sies om idéutvekslingen mellom regissør og skuespillere. Dette er spissformulert teater, dette er sammensatt teater, og dette er sammenhengende teater.

Handlingsgangen er rask, men verken stresset eller overfladisk. Skuespillernes presisjon - i kroppsspråk, i samspill, i tekstframførelse - gir reell spenning til dramaets kjappe vendinger. Kathrine Thorborg Johansen (som avløses av debutant Maria Austgulen et stykke uti oktober) er en Hedvig som fortjener å huskes: Spontan, men samtidig strategisk. Hun kombinerer barnets fysiske lekenhet med tenåringens ettertenksomme forsøk på å finne ut av sammenhengene de voksne ikke vil forklare henne. Den fysiske direktheten gir Hedvig et preg av noe robust. Følsomheten under er klarere for den som sitter i salen enn for de rollefigurer som omgir henne på scenen.

Tre ser henne klarere enn resten: Gamle Ekdal, forsoffen, men ikke fullt ut knekket. Trond-Ove Skrødal gir ham varme og humor. Nabo Relling, en høyrøstet demonstrativ showmann i Christian Ruud Kallums skikkelse. Og mest av alt; mor Gina, her med flere og mer subtile nyanser enn undertegnede kan si å ha sett i rollen før.

Sidekommentar

Stine Feviks stille spill - en kontinuerlig uuttalt sidekommentar gjennom bruken av blikk, ansikt, hender, skuldre - gir Gina Ekdal en verdighet mange «Vildanden»-oppsetninger nekter henne. Hennes forutanelser, hennes engstelse, hennes vilje til å tilrettelegge og til å glatte over, hennes forståelse av ektemannens nykker og svingninger, hennes tiltro til at Hedvig klarer seg bedre enn det Hjalmar gjør - kort sagt, hennes plass i dramaet, hennes valg og hennes blindsoner - synliggjøres subtilt og sikkert. Som Hjalmar er Andreas Stoltenberg Granerud en selvdramatiserende diva med humørsvingninger han selv oppfatter som dype, men som for publikum er like grunne som mannen selv. Granerud spiller ham som om han ikke aner hvor latterlig figuren er - og i dette tilsynelatende alvoret ligger naturligvis også den store komedien. Dette, for øvrig, er helt i tråd med Ibsens egne ideer for stykket. Karl-Vidar Lendes Gregers Werle framstår fra start som en nervøs og overspent mann: Forvillet, eller, som det også sies i en av «Vildanden»s andeallusjoner, forkvaklet. Men ondsinnet er han ikke, snarere naiv, fordummet av den sterke troen han har på premisser han selv har lagt. Samspillet mellom ham og en imøtekommende, behersket Trond Peter Stamsø Munch som far Håkon Werle lar tilskueren undre seg: Er grossereren egentlig så beregnende som vi kan tro? Eller forsøker han bare å gjøre sitt beste? Slik er Trøndelag Teaters «Vildanden»: Åpen nok, og tydelig nok. Også den som kjenner skuespillet godt kan få noe å grunne på. Skogssymbolikken er ivaretatt i Serge von Arx’ scenografi, som med sine mange og smale vertikale linjer er anstrengende for øyet. Også det er en effekt som er relevant i sammenhengen.

Premieren var på Trøndelag Teater 23. september 2017.