September 2017: En folkefiende

«En folkefiende». Rogaland Teater. Av Henrik Ibsen, bearbeidet av Kjersti Horn og Kristian Lykkeslet Strømskag. Med: Cato Skimten Storengen, Ragnhild Arnestad Mønness, Glenn André Kaada, Ole Christoffer Ertvaag, Lars Funderud Johannessen, Alexandra Gjerpen, Svein Solenes og Marko Kanic. Regi: Kjersti Horn.

KOMMENTAR: En eksentrisk folkefiende.

TERNING: FIRE

 

En folkefiendtlig komedie

Samfunnssatire? Kall det mellommenneskelig tragikomedie, denne gang.

TEATER: I forgrunnen står familiehjemmet. Her bor Tomas og Katrine Stockmann og deres fem barn. Regissør Kjersti Horn og hennes dramaturg og med-bearbeider Kristian Lykkeslet Strømskag har gitt dem to mer enn de har hos Ibsen. Det er trangt i huset. Scenograf Sven Haraldsson har fylt det med provisoriske løsninger. Babyen ligger i en plastkasse som henger fra sengebunnen i køya der minst tre i familien sover. Et trommesett - det blir brukt både av herr og fru - har æresplassen midt på stuegulvet.

Nøkler i hjemmet

Familiehjemmet er i forgrunnen i forståelsen av personene, også. I det er det snakk om tre familiehjem: Det Tomas (Cato Skimten Storengen) og Katrine (Ragnhild Arnestad Mønness) har stiftet sammen, med Petra (Alexandra Gjerpen) som det eldste og mest påvirkede barnet. Det Tomas og Peter (Glenn André Kaada) vokste opp i, og det Katrine kommer fra. Nøklene ligger i barndommen. Persondynamikken har dype røtter, det framgår både i teksten og spillet. Sistnevnte er rikt på antydninger. Alle opptrer de utilpass i møter med andre. De bærer alle selvhøytidelige masker og personlig usikkerhet. Alle har de en hang til store ord, og ingen vet å forholde seg til store saker. Dette gjelder også dem vi ikke vet noe om barndommen til: Hovstad (Ole Christoffer Ertvaag), Aslaksen (Lars Funderud Johannessen), Billing (Marko Kanic, som også spiller Morten Kiil) og Horzer (Ibsens Horster, Svein Solenes), sistnevnte nå som polsk håndverker. Alle omtales her med fornavn. «En folkefiende» er lagt til et sted med små forhold og profesjonalitet er mangelvare. Ingen av personene vet hva de driver med, og samfunnsspørsmålene er for store for dem. I dette ligger naturligvis også komikken - og tragikomikken. Mye komikk er der også i personlige eksentrisiteter, som får blomstre.

Mellommenneskelige

Rekvisittene tilhører ulike tiår, trolig en markør av at dette finner sted både til alle tider og ingen tider. Intrigens ytre ramme er omskrevet til nåtid: Hjørnesteinsbedriften er et asylmottak. Flyktningene er de som skal gi kommunen og de private inntekter, og flyktningene er de som blir forgiftet når drikkevannet er forgiftet. Randine, Stockmanns tjenestejente (også spilt av Johannessen) har flyktningbakgrunn, men dette er kosmetisk, det er ikke flyktningene oppsetningen interesserer seg for.

Tilskueren på Rogaland Teater vil ha nytte av å legge sin kunnskap om samfunn og beslutningsmekanismer vekk, og heller gjøre slik Horn & co har gjort: Se samfunnsspørsmålene mest som igangsettere, og i stedet legge vekten på menneskelige tilkortkommenheter. De er utviklet og utdypet her, i sammenligning med Ibsens tekst og i sammenligning med tidligere oppsetninger.

Slutten er høyst uventet. Den henger like fullt sammen med det som har gått forut.

Premieren var på Rogaland Teater 9. september 2017. Anmeldelsen er skrevet med grunnlag i forestillingen 13. september.