September 2017: Renset

«Renset». Nationaltheatret. Av: Sarah Kane, oversatt av Finn Iunker. Med: Øystein Røger, Birgitte Larsen, Thorbjørn Harr, Kingsford Siayor, Tarjei Westby, Jonas Strand Gravli og Kristin Grue. Regi: Oskaras Koršunovas.

KOMMENTAR: Heslighet i system.

TERNING: FEM

Skakende ekkelt

Når ubehag på liksom blir ubehag for alvor.

TEATER: De kaller det kjærlighet, men kunne like godt sagt utslettelse. «Renset» handler om rus, som metafor og som realitet. «Renset» handler om overgrep og nedverdigelse, som metafor og som realitet, og «Renset» handler om vrangforestillinger, som metafor og som realitet. Den voldsomme brutaliteten blottlegger en voldsom sårbarhet. Igjen: som metafor og som realitet. Den ytre handlingen, der menneskene oppsøker ødeleggelsen, kan meget vel sees som indre handling, en beskrivelse av ett eller flere sinn i opprør.

Rystelser

For tilskueren er «Renset» en utholdenhetsprøve. Virkemidlene er påtrengende, svimlende, til tider kvalmende. Av og til sparer Oskaras Koršunovas, scenograf Gintaras Makarevicius og videodesigner Åsmund Bøe oss fra de styggeste synene, de mildner pinslene med symbolske og sant å si nokså klisjéfylte representasjoner, som en hai, blod i vann, flammer, men det gjør det ikke nødvendigvis lettere å akseptere. Det mentale øyet ser likevel. Jeg snur meg flere ganger vekk, men fantasien danner uansett bilder. Hvorfor skal vi se dette? Det er utmattende, men i teatersetene lider vi ingen overlast. Vi er turister i forfalsket lidelse, vi vet at skuespillerne, om aldri så overbevisende dyktige, bare later som, og når forestillingen om rundt to timer er over, kan vi vende tilbake til våre egentlige liv. Hvorfor gjør vi oss selv til voldskikkere disse timene, hvorfor utsetter vi oss for disse skrekkvisjonene? Hva tror vi at vi skal få ut av det? Det er vanskelig å finne mening i alt det vonde, og trolig er det nettopp det som er meningen. Lidelsen bare er. Vi trenger ikke godta sammensetningen av «kjærlighet» og «tortur». Å søke en årsak er bortkastet.

Selvbiografisk?

Dramatiker Sarah Kane (1971-1999) levde et liv i psykisk ubalanse. Hennes fem skuespill og ene TV-drama kan alle regnes som smerteskrik. Til slutt tok hun sitt eget liv. Å vite dette river vekk den beroligende tanken om at alt en ser i «Renset» er på liksom, spesialeffekter, overflate og kunstneriske fortellergrep. Var det slik hun så livet? Var dette hennes virkelighetsforståelse? I disse spørsmålene ligger det genuint uutholdelige, og den egentlige testen av våre tålegrenser. Vi er vitner til en smerte vi ikke kan lindre.

Premieren var på Nationaltheatret 1. september 2017.