En kultmusikal blir til
I begynnelsen var en sær idé. Av sånt oppstår både
religioner og musikalfenomener.
THE BOOK OF MORMON: I seks år har «The Book of Mormon» fylt opp
publikumssetene i Broadway-teatret Eugene O'Neill i New York. Nesten like lenge
- i fire år- har tilskuerne strømmet til West End-teatret The Prince of Wales i
London. En amerikansk turnéversjon og en australsk utgave, i Melbourne, er der
også blitt.
Briter, australiere, amerikanere og tilreisende turister har
gjort «The Book of Mormon» til en storsuksess, og nå skal den norske utgaven vises.
Premieren er på Det Norske Teatret i Oslo i dag. Senere skal forestillingen
vises på Kilden i Kristiansand.
Hva skyldes populariteten? «The Book of Mormon» driver ap
med fastlåste oppfatninger, samtidig som den viser hvor fort løse ideer og fri
fantasi kan bli til fastlåste oppfatninger. Det handler langt fra bare om å tro.
Det handler heller ikke bare om ønsket om eller behovet for å ha noe å tro på.
Aller mest handler det om hvordan og hvorfor mennesker overbeviser seg selv til
å tro - og hvor irrelevant det da blir om ideene har grunnlag i virkeligheten.
En oppskrift på et postfaktisk samfunn? Det kan vi godt si, men
så alvorlig som det blir det likevel ikke, når vi legger til popkulturelle
referanser, tabuord, dansetrinn og fengende låter.
Publikum blir underholdt, samtidig som vi får rik anledning til
å føle oss veldig mye smartere enn rollefigurene. Når de nokså naive mormonermisjonærene
Arnold Cunningham og Kevin Price kommer til Uganda, gjør musikalen narr av alle
de fordommer amerikanere flest har mot det afrikanske kontinentet. Alle vi som
ikke er amerikanere får lov til å le av alt som ligger under og innbakt i disse
kulturelle fordommene samtidig som vi får bekreftet en av våre egne
favorittfordommer: Amerikanere vet virkelig ikke mye om verden.
Matt Stone og Trey Parker har lang erfaring med respektløs
humor. Før «The Book of Mormon» var de to mest kjent for animasjonsserien
«South Park», rik på rampete referanser til samfunn, politikk og kjendiseri.
Robert Lopez hadde komponert musikken til «Avenue Q» - som han for øvrig takker
Stone og Parker for inspirasjon til - før de tre møttes og ble enige om å
skrive en felles musikal om mormonere. Det, påstår de alle tre, hadde de hatt
lyst til å årevis.
Med andre ord er det tre menn med solide kunnskaper om humor-
og musikalhåndverk som står bak. Handlingen følger kjente mønstre fra
oppveksthistorier og reise-ut-i-verden-og-bli-klok-fortellinger, der
hovedpersonene er en flinkis som ikke helt forstår menneskelig samspill og en
sløkkis som gjør. På samme tid går den langt nok vekk fra standardmønstrene til
å overraske tilskueren, i en tiltalende blanding av kjent og ukjent.
Musikalnerder vil kjenne igjen referanser til musikk, tekst,
koreografi og scenografi fra andre musikaler, «South Park»-fansen vil kjenne
igjen filosofien om at alt en vanligvis ikke fleiper med er særlig egnet til å
fleipe med. For publikum blir følelsen av å være rampete, fordi vi ler av
rampete vitser, koblet sammen med følelsen av å være oppdaterte, fordi vi
forstår referansene som ligger under. I likhet med misjonær Arnold Cunningham
trenger vi ikke en gang lese boka.
Lyder det kynisk? Ut fra beskrivelsene kunne en kanskje
forvente at «The Book of Mormon» var nettopp det, kynisk, kald og kanskje til
og med nedlatende, en bedrevitende latterliggjøring av mennesker som er mer godtroende
enn de har godt av. Da glemmer en hvor smittende entusiasme kan være, og
hvilken kraft en usannsynlig helt kan ha.
Arnold Cunningham, som i Norge spilles av Kristoffer Olsen,
er en lystløgner som må dikte opp en religion fordi han ikke har fulgt godt nok
med når hans egen er blitt forklart til ham. Premisset er absurd, men det
setter begivenhetene i gang, og det gir god grobunn for kulturkollisjoner både
i mormonerleiren og i hans møte med afrikanerne. Med stort pågangsmot
misjonerer den uvitende misjonæren, mens hans mer tradisjonelle kolleger ikke
vet hva de skal gjøre. Komikken som kommer ut av det gjør det lett for publikum
å legge sin skepsis til side og dele den gleden og optimismen det fører til,
når menneskene på scenen finner fram til fellesskap på kryss og tvers. «The
Book of Mormon» forstår ønsket om å ha en forståelsesramme, et ferdig rammeverk
for å sortere verdensoppfatningene i, og derfor blir den også en hyllest til
mennesker som finner fram til en overbevisning - enten de innser at metafor er
metafor eller ikke. Og dermed blir musikalen til det skaperne bak har kalt for
et ateistisk kjærlighetsbrev til religionen: «The Book of Mormon» hyller selve
fortellingens kraft, viljen til å leve seg inn i og å la seg forføre av ideer,
selv om, og når, og hvis, en egentlig vet bedre.
Oppløftende latterliggjøring? Harselas med et stort hjerte?
Det lyder som et paradoks, men nettopp i denne dobbeltheten ligger en stor del
av musikalens tiltrekningskraft. Gjennom tvister og vrier blir «The Book of
Mormon» til en håpefull opplevelse, en demonstrasjon av at samhold, forandring og
forståelse tross alt er mulig. Det er rampete, ja, frekt og ofte barnslig, men det
er likevel ikke slemt. Personene vi ser er latterlige, men de er også latterlig
lette å like. Eksentrisitet blir til personlighet, og det blir høyst naturlig å
tenke seg at rarhet er normalen verden over. Satiren er ikke egentlig rettet
mot menneskene, den er rettet mot tenkning i absolutter, overdreven regelbundethet
og det å ta alt bokstavelig. «The Book of Mormon» krysser av i boksen for å
tenke utenfor boksen. Den hyller fantasien, dagdrømmen, leken og
oppfinnsomheten. Og den tøyser med så mange gjenkjennelige
undertrykkelsesmekanismer at det blir lett å heie på den. Både den afrikanske
autoriteten - krigsherren - og den amerikanske - den religiøst bokstavtro
predikanten som ikke klarer godta seg selv som han er - kan en le av.
Robert Lopez har sagt at han hadde lyst til å skrive en
musikal med latter fra start til slutt, der latteren var bygd inn, som et
element på lik linje med musikken, historien, dansen, kostymene og alt det
andre. Med «The Book of Mormon» fikk han målet oppfylt. Det vitses i musikk,
det vitses i ord og handling, det vitses i dans, i kostymer, i scenografi og i
alt det andre.
Det er ikke nødvendigvis slik at alle i publikum ler på de
samme stedene. Men alle ler.
Artikkelen ble publisert 2. september 2017. The Book of Mormon hadde norsk premiere samme dag.
No comments:
Post a Comment