Januar 2018: Trollmannen frå Oz

«Trollmannen frå Oz». Riksteatret. Av: John Kane etter filmen, basert på tekst av L. Frank Baum, og musikk og sangtekster av Harold Arlen og E. Y. Harburg, oversatt av Bjørn Endreson. Med: Mari Lerberg Fossum, Anne Bolette Stang Eng, Caroline Glomnes, Stig-Werner Moe, Jørn Morstad, Sebastian Skytterud Myers, Thomas Jørstad Pettersen, Eirik Risholm Velle og musikere. Musikalsk ansvarlig: Per Christian Revholt. Regi: Alan Lucien Øyen.

KOMMENTAR: Fokusert eventyr.

TERNING:

Oz og oss også

Familieteater med hjerte, hjerne og mot.

MUSIKAL: En kan godt drømme om magi, og en kan godt få hjelp og støtte fra dem en er glad i. Men skal en finne fram til hjertet sitt, til hjernen sin og til motet sitt, er en selv nødt til å bruke hjertet sitt, hjernen sin og motet sitt. Dette lærer Dorothy (Mari Lerberg Fossum), og dette lærer Dorothys venner og familie, når de i «Trollmannen frå Oz» får satt hjerte, hjerne og mot på prøve. Om ikke tilskueren vet det fra før, lærer nok han eller hun det også.

Likheter

I Alan Lucien Øyens regi av familiemusikalen er likhetene mellom Dorothys eventyrvenner og de menneskene hun kjenner i hjemmelivet sitt gjort tydelige. De er understreket i skuespillernes kroppsbruk, de er understreket i kostymene (designet av Stine Sjøgren), og de er understreket i frisyrene. Slik blir det også gjort ekstra tydelig at prøvene gjengen møter i Oz er i slekt med prøvelsene de må igjennom hjemme. Magien gjør både vanskene og valgmulighetene lettere å se og lettere å forstå.

Øyens versjon er tydelig på andre måter, også. Hver person har klare kjennetrekk, og hver scene har klare prioriteringer. Det skumle får lov til å være skummelt, og det trøstende får lov til å være trøstende. Som vennene underveis opplever: Om en ikke kjenner at en er redd, kan en heller ikke oppdage at en er modig. Rolletegningene er gjort med varme og direkthet.

Rytme og musikalitet

Inspirasjonen fra og kjærligheten til den kjente filmen er synlig i de løsningene scenograf Leiko Fuseya har valgt for scenen, og hørbar i Per Christian Revholts bruk av orkesteret. Men inspirasjon og tradisjon har, både i det tilskueren hører og det tilhøreren ser, møtt modernitet, effektivitet og egenvalgte løsninger. At musikken framføres live og ikke på boks er et stort pluss.

Der er mye musikalitet i instruksjon og i skuespill også, en tydelig bevissthet om når tempoet skal skrus opp og når det skal settes ned, når mye skal skje på en gang og når handlingen skal konsentrere seg om bare ett punkt. Koreografien, som Øyen og Daniel Proietto sammen har ansvar for, bidrar til dette, og er dessuten godt balansert mellom det som er spesielt for hver skikkelse, og det som er felles for dem alle i situasjonene de er sammen om.

Premieren var på Riksteatret 18. januar 2018.