November 2017: Faens nisse!

«Faens nisse!». Det Norske Teatret. Av: Gunnar Germundson. Med: Joachim Rafaelsen, Eivin Nilsen Salthe, Jon Bleiklie Devik, Hilde Olausson, Ola G. Furuseth, Sigve Bøe, Tiril Heide-Steen. Regi: Catrine Telle.

KOMMENTAR: En komisk forundringspakke.

TERNING: FIRE

 

Glade jul, ustyrlige jul

I Det Norske Teatrets julepresang til publikum finnes mange overraskelser.

TEATER: Hvem holder jula i gang? Er det Jesus (Joachim Rafaelsen) eller nissen Nikko (Jon Bleiklie Devik) som definerer høytiden? I «Faens nisse!» er utgangspunktet for fortellingen ideologisk - en kamp mellom kommers og kristendom, markedstankegang og tradisjon - men komikken har et videre nedslagsfelt enn som så: Den er samfunnsbevisst og relasjonell, absurd og gjenkjennelig, referanserik og rampete.

Generasjonskonflikter

Generasjonsmotsetninger står sentralt. Jesus (som vel må være 2017 år gammel, men ennå ikke er helt voksen) sliter med sin far, som med en administrerende direktørs omstillingsiver vurderer å gi opp hele jula for å satse mer på påsken. «Vi må tenkje nytt», formaner Gud, som stemme over høyttaleranlegget - men han gir sin bedende sønn en sjanse til, til å gjenerobre sin plass i julefeiringen. Samtidig har den pengegriske Nikko problemer med rekrutteringen til sin små-og-mellomstore bedrift, ettersom sønnen Ljos (Eivin Nilsen Salthe) ikke passer inn i julenisserollen og heller ønsker seg et liv som fjøsnisse. En generasjonskonflikt finnes også mellom den ivrig forkynnende presten Ingrid (Hilde Olausson) og hennes motvillig jomfruelige datter Maria (Tiril Heide-Steen). En tredje generasjon er dessuten representert i denne familien, gjennom dypt deprimerte og temmelig undervurderte gamlefar Peter (Sigve Bøe). Komediens siste viktige rollefigur er lokalordføreren Ragnar (Ola G. Furuseth), en mann av det slag som MeToo-kampanjer oppstår på grunn av, og som også klarspråk-kampanjer burde oppstå på grunn av. I dette minisamfunnet er der duket for konflikter mellom viljer på kryss og tvers, og disse konfliktene er i full gang allerede før tilskueren rekker å oppdage at både Nikko og Ragnar betrakter dødshjelp som økonomisk gunstig.

Kløkt og kyndighet

Gunnar Germundsons tekst løper tilstrekkelig løpsk til å virke både vilter og uforutsigbar. Men om handlingen krever ett og annet mirakel for at problemer skal bli løst, har ikke iscenesettelsen slike behov. Det Norske Teatrets julepresang til publikum pakkes ut med stødig hånd, og etter hvert som papiret kommer av, avdekkes mange små og store overraskelser. Teksten - oversatt til nynorsk av Maria Tryti Vennerød - inneholder mange sitatvennlige replikker. Catrine Telles instruksjon har sørget for at situasjoner og personligheter blir tydelige. Tempoet er raskt, og timingen upåklagelig. Rollefordelingen er gjort med kløkt og kyndig blikk, og hver av skuespillerne får gitt sin rollefigur personlige særtrekk, også i det spill som finner sted under, bak og mellom ordene. De får alle vist ulike sider av seg selv i ulike samspill med ulike medspillere, og de blir alle langt mer enn karikaturer.

Premieren var på Det Norske Teatret 10. november 2017.