Januar 2018: En handelsreisendes død

«En handelsreisendes død» Nationaltheatret. Av: Arthur Miller, oversatt av Michael Evans. Med: Atle Antonsen, Laila Goody, Olav Waastad, Espen Alknes, Jan Sælid, Tone Mostraum, Anders Mordal og barneskuespillere. Regi: Trond Espen Seim.

KOMMENTAR: Grå liv.

TERNING: FIRE

Klassisk stil

Atle Antonsen er satt i front. Laila Goody står i sentrum.

TEATER: Willy Loman er en mann bakut for sin tid. Han mestrer ikke lenger sitt arbeid. Bransjen har forandret seg. Familieforsørgeren, som livnærer sin hjemmeværende kone og sine bare så vidt arbeidende voksne sønner, låner penger fra naboen for å klare utgiftene. Han har flere halvhjertede selvmordsforsøk bak seg. Andre løsninger ser han ikke.

Tradisjonsnær

I sin debut som teaterregissør har Trond Espen Seim lagt klassikeren nær den tradisjon den oftest oppføres i, spesielt før pause. Teksten har hovedrollen. Spillestilen er dempet, men tydelig. Fokus ligger på samspillet, både i det sagte og i det usagte i forholdene mellom rollefigurene. Det kan virke som Seim har vært mer opptatt av fellesdynamikken, og hvordan hver rollefigur påvirkes av de andres oppførsel, enn av enkeltskikkelsenes (les: Willys) individuelle psykologi. Etter pause legges noen flere egne formgrep inn, og temperamentsutbrudd gis større intensitet, men fortsatt er det en teksttro, tradisjonell og dempet tolkning vi ser.

Scenografien, av Olav Myrtvedt, svarer godt overens med originaltekstens rombeskrivelser, men med kostymer og rekvisitter (som mikrobølgeovn og stressless-stol) - som angir 1980-tall eller tidlig 90-tall som familiens beste tid. Musikkutvalg og tekstens kroneverdier bygger opp under dette, og antyder dermed at det dramaet vi ser finner sted en gang mellom 1995 og 2000, enkelte nåtidselementer (smarttelefon og Mac) og eldre elementer (Linda Loman stopper stadig nylonstrømpene sine) til tross. Tidsepoken framstår uansett ikke som viktig, og anakronismer som de nevnte oppleves ikke som forstyrrende. Den menneskelige fastlåstheten er tidløs.

Aktiv mor

«En handelsreisendes død» spilles ofte som et drama om far og sønner, der mors medvirkning, og påvirkning, kommer i bakgrunnen. Gjennom Laila Goods stillferdig innstendige spill synliggjøres Linda Lomans aktivt valgte rolle i familien. Hun er et nav, eller et urverk - ikke bare en tilrettelegger for mannens livsløgner, men en bidragsyter og en årsak til dem. Hennes tendenser til å glatte over problemene, og til samtidig å legge all skyld for alle konflikter på sønnene, gjør det enda tyngre både for ektemann og sønner å bryte gjennom løgnaktigheten og å innrømme sine nederlag. Ingen av dem ønsker å skuffe henne, og dermed vil ingen av dem være ærlige om sine svakheter. Linda aner hvor langt inn i depresjonen ektemannen er kommet, men hun makter ikke å forandre livslange mønstre. Sønnene tar ikke hennes bekymringer på alvor. De har vansker nok med å finne ut av sine egne liv.

I et innadvendt menneske kan det være vanskelig å se forskjell på oppgitthet og desperasjon. Slik Atle Antonsen spiller Willy Loman, er «resignert» et mer nærliggende ord enn «fortvilt». Willy virker passiv og lukket, en grå personlighet i et grått liv. Han snakker om sin fortidige karisma, men han viser den ikke, heller ikke i tilbakeblikkscenene. Kanskje skal tilskueren anta at den alltid var en illusjon. Formidlingen av sønnerollene, Espen Alknes som den oversette Happy, og Olav Waastad som den opphaussede Biff, har lagt vekt på hvor mye de begge har felles med faren.

Premieren var på Nationaltheatret 20. januar 2018.