Januar 2018: Kasimir og Karoline

«Kasimir og Karoline». Det Norske Teatret. Av: Ödön von Horváth, oversatt av Runa Kvalsund. Med: Amell Basic, Kjersti Dalseide, Niklas Gundersen, Per Schaanning, Svein Roger Karlsen, Eivin Nilsen Salthe, Ingeborg S. Raustøl, Petter Winther og Paul Åge Johannesen, musikere og statister. Regi: Peer Perez Øian.

KOMMENTAR: Lek og kynisme.

TERNING:

Klassefesten

I lystig dans med desperasjon som partner.

TEATER: Mennesker fra alle samfunnslag deltar på festen, men kaka - eller altså pengene, og mulighetene - er ujevnt fordelt, og desperasjonen er aldri langt unna, for persongalleriet i «Kasimir og Karoline». At denne festen vil bli en lang natts ferd mot bakrus kan tilskueren forstå fra start. Men om premisset er kynisk, er uttrykket like fullt lekent.

Opportunisme

Kasimir (Basic) er den ferskt arbeidsledige sliteren, her med innvandrerbakgrunn og begrenset nettverk, Karoline (Dalseide) er trygg-middelklasse-kjæresten som raskt begynner å lure på om hun ikke burde ha brukt sin seksuelle kapital mer strategisk. Karoline er i humør til å feste, Kasimir er det ikke, og de to havner fort i krangel.

Rundt seg har de opportunister med ulik økonomisk status: To høyst velstående, godt voksne karer på utkikk etter ungt kvinnekjøtt (Schaanning og Karlsen), den allerede nokså velstående klatreren (Gundersen) som gjenkjenner en av de to førnevnte som sin direktør og tilpasser seg det, den kriminelle Franz (Salthe) som ser muligheter i Kasimirs frustrasjon, samt Erna (Raustøl), kjæresten som Franz tror han kan ta som en selvfølge.

Petter Winther har rollen som utroperen, en musikalsk og litterær sidekommentator og publikums stedfortreder på scenen. Han er en outsider, men har også preg av sirkusdirektør og med det en som styrer handlingsgangen.

Referanser og koblinger

Det Norske Teatrets «Kasimir og Karoline» danner et trafikkert veikryss av kjente fortellinger, kjente strukturer og kjente typetegninger. De sosiale markørene er hentet fra vår tid, raskt gjenkjennelige karikaturtrekk som ikke bare formidler klassetilhørigheten hos de enkelte, men som også forsterker følelsen av «sett det før, hørt det før» i alle delhistoriene. Peer Perez Øian og dramaturg Anders Hasmo gjør mye moro ut av denne gjenkjenneligheten, og understreker den gjennom også å sample inn kjente sitater fra kjente tekster. Det åpner med Dickens, «To byer». Underveis streifer teksten innom Strindberg («Det er synd på menneskene»), Ikaros-myten, Bibelen («Kjærlighetens høysang»), «Emil fra Lønneberget» og flere med. Sangtekster og melodier tjener samme nytten, som koblinger mellom Ödön von Horváths oktoberfest, de evige arketyper og nåtidssosiologien. De framføres dels som festkaraoke med stemnings- og/eller personbeskrivelser av persongalleriet, dels som tidskomprimerende mellomstikk som signaliserer at festen har gått inn i en ny fase av Winther og/eller band. Visuelle innstikk som en Pietà (i dette tilfellet uten nåde) og en talende reklameplakat (av et slag som nylig vakte diskusjon her til lands) bidrar til det samme, og øltelt-og-festplass-scenografien, skapt av Etienne Pluss, er i seg selv også en slik overskridende kobling, inspirert som den er av et reelt festområde i Wien. 

Premieren var på Det Norske Teatret 13. januar 2018.