Januar 2018: Åpent forhold

«Åpent forhold». Over Norge på Chat Noir. Av og med: Henriette Steenstrup og John Brungot, med tekstbidrag fra Bjarte Hjelmeland, Hanne T. Asheim, Steffan Ludvigsen og Andreas Rand. Regi: Bjarte Hjelmeland.

KOMMENTAR: Flere gode åpninger enn avslutninger.

TERNING: FIRE

Scener fra et fellesskap

«Åpent forhold» har solide kvaliteter, men variabel kvalitet.

SHOW: Temaet er forhold. Tilnærmingen er åpen. «Åpent forhold» har gitt plass til vennskap, kjennskap, samlivsstadier og samlivsbrudd, nye begynnelser og gamle bånd. Noen av innslagene er dessuten særlig tilpasset ivrige tv-tittere, og dem er det nok en del av.

Allment falskt

Ingenting av det publikum ser i showet er ekte, bedyrer Steenstrup og Brungot ved start, de «bruker skuespill som virkemiddel». Relativt ofte bruker de også overspill som virkemiddel. Etter en slik-forfalsker-skuespillere-følelser-innledning er det meste av det de tar for seg gjenkjennelig som allmennmenneskelig, hverdagslig falskhet: Falsk beskjedenhet, falsk selvhevdelse, falsk forventning, falsk forsikring og falsk unnskyldning (dette siste ved Steenstrups TV-figur Edel, som «angrer» sine - overdådige - #MeToo-overtramp). Litt mindre allment er falskt buktaleri (ved Brungot). Revyskuespillets understrekninger understreker all denne falskheten. Kostymeutvalget (Cårejånni Enderud) inkluderer fuskepels og polyesterparykker. John Brungot hevder seg i ett av numrene avhengig av sistnevnte, før han synliggjør ekstra-lettvint skuespillerteknikk gjennom bruken av dem. Metahumoren i dette burde appellere både til den som liker og den som misliker virkemiddelet, men her, som i flere av showets øvrige innslag, er ikke ideen tilstrekkelig utviklet til å bære en hel sketsj.

Et liveband på fire - Stephan Gracia Slaaen, Jan Kristian Kristoffersen, Iver Schøyen Paulsberg og Lars Hagensen - øker kveldens showfaktor, med særlige viktige bidrag til Henriette Steenstrups en-kvinne-mange-sjangre-auditionforsøk til «Stjernekamp» (tekst av Hanne T. Asheim, musikk av åtte kjente navn).

Det ekte

Vennskapet mellom Brungot og Steenstrup, får vi tro, er ekte. Ekte virker det i alle fall i det som er showets mest alvorlige, mest personlige og formodentlig også mest oppriktige nummer, «Len deg litt på meg», der John Brungot forteller tilskuerne om sønnens blodkreft og behandling. Dette er et innslag om hvordan det er å være pappa og menneske i langvarig krise, med ett og annet velment overlevelsesråd og en åpen invitasjon til de av tilskuerne som ikke selv står i kriser, men som kjenner noen som gjør det.

«Len deg litt på meg» er det av «Åpent forhold»s atten numre som har den (i dobbel forstand) beste slutten. For øvrig er showet langt bedre på åpninger enn på avslutninger. Anslagene er nesten uten unntak lovende, og oppbyggingen er, som regel, stigende et stykke på vei. Men forholdsvis mange av innslagene gir også slipp før de har nådd fullt potensial. Dette gir showet en god start-brå stopp-struktur som får helheten til å virke noe hakkete. Tekstkvaliteten varierer kraftig, og flere av innslagene i midtpartiet kunne med fordel vært strøket, mens andre - som den rampete «Når gluten dreper» (tekst av Brungot) - godt kunne vært bygget ut.

Premieren var på Chat Noir 18. januar 2018. Anmeldelsen er skrevet med grunnlag i forestillingen 24. januar.