November 2017: Sult1

«Sult1». Kilden Teater. Tekst og musikk av: Jostein Kirkeby-Garstad, Simen Solli Schøien og Geir Zahl. Med: Ina Maria Brekke, Ann Ingrid Fuglestveit-Mortensen, Ulrik Waarli Grimstad, Steffen Mulder og Lars Emil Nielsen. Regi: Jostein Kirkeby-Garstad.

KOMMENTAR: Ungdomsbilder på overflaten

TERNING: FIRE

Hvis 2017 tok en selfie

I «Sult1» har lydbildet flere nyanser enn tidsbildet.

MUSIKAL: Et ungt menneske går rundt i en by med et navn som begynner på Kristian, på hver sin måte tom på innsiden. 1890-versjonen i Kristiania ble så sulten at han hallusinerte, men han fortsatte sine forsøk på å holde fasaden utad, mens han samtidig uttrykte seg nakent i sin skriving. For 2017-versjonen (spilt av Ina Maria Brekke) i Kristiansand kan sulten etter mat dekkes om og når hun vil, men uttrykkstrangen, og trangen etter anerkjennelse, er fortsatt til å føle på kroppen. Men hva skal bli anerkjent, og hva skal uttrykkes? Hva har hun å fortelle? I motsetning til Hamsuns navnløse jeg har Sara et navn, men savner et jeg. Eller kanskje er det mer presist å si at hun mangler en visshet om hva hennes jeg skal være. Gjennom videoblogging er det seg selv hun rettet oppmerksomheten - egen og andres - mot. Men hvem er dette selvet, hvem og hva vil hun være? Hun vet ikke, og dette er ikke det eneste hun sliter med. Sara har psykiske vansker som nok passer inn under mer enn en diagnose.

Tidsbilde

Det ungdomsbilde «Sult1» (en «Sult 2») holder opp for oss, er svært gjenkjennelig. Vi har sett det i avisspalter og TV-programmer, i film, bøker og blogger. Da Trøndelag Teater satte opp «Evig søndag» etter Linnéa Myhres bok tidligere i år ble en personnær versjon av det også vist fram på teaterscenen. Vi kan trygt konstatere at «Sult1» er et tidsriktig bilde. Men trolig er det også et bilde som henvender seg mer til de voksne i publikum - på «ha sympati for dagens ungdom, ikke øk presset»-måten - enn til ungdommene selv. Tross Brekkes spill, følelsesfylt intenst, og samtidig alltid bevisst Saras trang til å posere, går ikke «Sult1» tilstrekkelig i dybden til å fortelle noen av målgruppene noe de ikke har hørt før. Gjennom en serie episoder der sprekkene i Saras psyke blir stilt ut, formidles det at hun sliter, og at menneskene rundt henne også sliter med hvordan de skal forholde seg til henne, langs hele skalaen fra fascinasjon (den velbrukte ideen om den ustabile som interessant) til utmattelse (den velbrukte ideen om den ustabile som krevende). Samtidig kommer en ikke videre fra det åpenbare, altså at hun har det vanskelig, og at hennes jag etter oppmerksomhet - sammen med aversjonen mot feil oppmerksomhet - gjør alt enda tyngre for henne. Koblingen til Hamsuns bok blir løs og unødvendig, også i de scenene der hun møter en voksen mann med en del Hamsun-trekk (dog ikke Hamsuns ordbegavelse).

Lyd og lys

Lydbildet taler både til fjortis-generasjonen og til førtis-generasjonen. Rap kombineres med emoballader, Zahl-soli og situasjonsbeskrivende skranglerock til et totaluttrykk som oppleves som både generasjonsoverskridende og nåtidig, egenartet og velkjent, skjønt volumet innimellom blir så høyt at enkelte, i alle fall under tirsdagens forestilling, beskytter ørene gjennom å stikke fingre i dem - konsertplugger anbefales medbrakt. Visuelt virker kombinasjonene mer tilfeldige. (Produksjonsdesign: Kirkeby-Garstad og Joakim Foldøy, lysdesign: Mike Robertson.) Dagens outfit nummer en er en matroskjole, og for øvrig går Sara litt for ofte bare i undertøyet. En heller anonym trapp med rusten overflate fungerer som bar, hybel og park, og bipersonene har hver for seg hjem som består av enkle bord og stoler. Dette blir satt sammen med nett-symboler som emotikon-fjes i ulike versjoner - utformet som puter, som lyseffekter på gulv, foran og i stedet for ansikter på nettbrett montert på skuespillernes hoder og dataprojeksjoner på vegg. Sistnevnte led tidvis av tekniske småproblemer under den forestilling undertegnede så.

Premieren var i Kilden 10. november 2017. Anmeldelsen er skrevet med grunnlag i forestillingen 14. november.