Oktober 2018: Flashdance

«Flashdance». Chateau Neuf, Taran og StarWorks. Av: Tom Henley, Robert Cary og Robbie Roth, oversatt av Tore S. Myklebust og Runar Borge. Med: Heidi Ruud Ellingsen, Sindre Postholm, Ellen Horn, Jakob Schøyen Andersen, Lene Kokai Flage, Anna-Lisa Kumoji med flere. Regi: Mattias Carlsson. Musikalsk ansvarlig: Matthew Reeve.

KOMMENTAR: Vital nostalgi.

TERNING: FIRE

 

Flashbacks

«Flashdance» gjør 1980-tallsnostalgi med liv og energi.

MUSIKAL: Året er 1983, stedet er stålbyen Pittsburgh i Pennsylvania, USA. Alexandra, eller Alex (Heidi Ruud Ellingsen) er sveiserlærling på dagtid og klubbdanser om natta. Hun er atletisk og sterk. Heidi Ruud Ellingsen får vise seg som det samme. Dette er en rolle som krever mye av henne som danser - i innsats, teknikk, kraft og tempo - og mye av henne som sanger - vi kan godt nevne innsats, teknikk, kraft og tempo der også. Hun oppfyller kravene med glans, og skal ha en stor del av æren for at «Flashdance» framstår som så energisk og så underholdende som den gjør.

Dansedrømmen

Der er visse likhetstrekk mellom «Flashdance» og en annen musikalsuksess, «Billy Elliot», som i en amerikansk og en britisk versjon av samme grunnhistorie: Arbeiderklasseungdommen som drømmer om å danse på heltid. Gjennom talent og hardt arbeid - og litt flaks - går drømmen i oppfyllelse. I den amerikanske fortellingen er det, nær sagt naturligvis, stå-på-mot og vilje til å tro på seg selv som gjør det endelige utslaget. «Flashdance» er også en kjærlighetshistorie, mellom lærlingen og sjefen, i 80-tallets ånd helt uten #MeToo-komplikasjoner. Det som gjør forholdet komplisert, er det at Alexandra helst vil klare seg selv, mens Nick (Sindre Postholm) vil hjelpe henne framover.

Satt opp mot Alexandras historie er historien om venninna Gloria. Hun, som spilles av Lene Kokai Flage, har også drømmer, men de oppfylles ikke. Det som i filmen er en sørgelig historie, oppleves i sceneversjonen som en nokså forutsigelig og temmelig overfladisk skildret episode.

Akrobatisk

Dette er den første norske oppsetning av «Flashdance». Noen av sangene er oversatt, noen har fått beholde sine engelske tekster. Om det er gjort for å holde på kjent-og-kjært-koblingene til filmen, eller om det er for å understreke det amerikanske miljøet, er uklart for undertegnede. Hvor godt sangtekstene kommer fram i lydmiksen varierer, men som regel justeres lydbildet underveis i sangene der det innledningsvis er problematisk, og en kan håpe at dette vil gå seg til underveis i spilleperioden.

Dansescenene krever mindre justering. Et ungt, kraftfullt ensemble imponerer med akrobatisk breakdance og akrobatisk pole dance, men virker mindre vel med de (korte, muligens overlagt korte) scenene som skal vise klassisk ballett.

Scenografisk løses mange og raske skifter i setting gjennom utstrakt bruk av filmgrafikk. Sveiser- og stålbytilknytning blir markert gjennom flyttbare trapper og gitre, som utvider dansernes rom for bevegelse i høyden, og øker følelsen av flyt og tempo.

Premieren var på Chateau Neuf 10. oktober 2018.