Oktober 2018: Nila og den store reisa

«Nila og den store reisa». Det Norske Teatret. Av: Maria Kjærgaard-Sunesen, oversatt av Ruth Lillegraven. Med: Catharina Vu, Lasse Kolsrud/Hans Rønningen, Emil Rodrigo Jørgensen, Gjertrud Jynge, Kim Fairchild, Hans Magnus Hildershavn Rye, Amanda Kamara, Mikkel Gythfeldt, Richard Lessey, Ragnhild Meling Enoksen, Joakim Ousdal, Sigurd V. Marthinussen, Carl Martin Prebensen, Sindre Bjørke Høyang og et band på fire. Regi: Maria Kjærgaard-Sunesen.

KOMMENTAR: Eventyr for øyet.

TERNING: FEM

 

Fantasiflukt

Alvor møter eventyr i glede og sorg.

TEATER: Det var en gang ei jente på flukt fra en krig. Nila (Catharina Vu) og bestefar (Lasse Kolsrud premierekvelden, han deler rollen med Hans Rønningen) mister kontakten med resten av familien under flukten. I en liten båt legger de ut på et stort hav. Underveis møter de på mange farer, og på Yasin (Emil Rodrigo Jørgensen), en flyktningegutt som Nila og bestefar redder fra å drukne. Et alvorlig utgangspunkt for en familieforestilling? Ja, det er det, og det lar manusforfatter og regissør Maria Kjærgaard-Sunesen det få lov til å være. Men det betyr ikke at det ikke også er morsomt og spennende.

Drømmer

Nilas reise er ingen drømmereise. Hun mister hjemmet sitt, landet sitt, og flere av menneskene hun er glad i. Hun er nær ved å miste livet. Men drømmene hjelper henne til å holde ut og til å fortsette å håpe på bedre tider. «Akkurat nå er dette livet vårt», sier bestefar underveis, og den blandingen av virkelighetsaksept og håp som ligger i denne ene setningen er typisk for hele forestillingen. «Nila og den store reisa» forsøker (heldigvis) ikke å gjøre en gladhistorie ut av det som er trist, vanskelig og tungt. Men «Nila…» viser at det (heldigvis) er mulig å finne øyeblikk av glede også i det triste, vanskelige og tunge, og at det (heldigvis) er mulig å komme seg igjennom det.

Nila er en eventyrforteller, en drømmer og en optimist. Yasin har mistet mer enn henne, han ser klarere hva han har mistet, og derfor har han også mistet håpene sine. Men han har ikke mistet evnen til vennskap. Vu og Jørgensen makter balansen mellom det barnlig umiddelbare og det alvorlige, ettertenksomme, i sine rolletolkninger. Skurken - krigssymbolet Morgana, en blodrød drage - spilles som eventyrfigur av Gjertrud Jynge. Hun er skummel, men hun er også så furten at hun blir komisk, og det at hun kjemper mot Nila gjennom å gi henne gåter lar også barna i publikum gruble på løsninger på slikt som det går an å finne løsninger på.

Eventyrbilder

Slik eventyr alltid har gjort, forenkler Nilas eventyr en komplisert virkelighet, og de gjør det enklere for henne å forstå hva som skjer rundt henne, og å se hva som er viktig og hva som er mulig. Sammen med Belinda Brazas koreografi viser også Anders Ortmanns musikk at tid går og at båten beveger seg.

Lysdesigner Clement Irbil, scenograf Mie Riis og kostymedesigner Unni Walstad har åpenbart samarbeidet tett og godt. Mye av det tilskuerne ser i «Nila og den store reisa» er eventyr for øyet. Her er kostymer som er fantasivekkende fabler i seg selv. Lys- og skyggevirkningene, med myke overganger mellom scenerøyk, filmbilder og lyssetting, sørger for raske omveltninger mellom realismen og drømmen, og mellom havoverflate og havbunn.

Premieren var på Det Norske Teatret 13. oktober 2018.