Januar 2015: Påfuglen

«Påfuglen». Trøndelag Teater. Av: Tyra Tønnessen (tekst) og Jovan Pavlovic (musikk). Med: Marianne Meløy, Tor Ivar Hagen, Kathrine Thorborg Johansen, Christian Ruud Kallum, Karl-Vidar Lende, Henriette Marø, Herbert Nordrum, Jon Lockert Rohde. Regi: Tyra Tønnessen. Musikalsk ansvarlig: Jovan Pavlovic.

Idéteater for de yngste.

Dyrefabel til diskusjon

«Påfuglen» stiller kanskje vel enkle spørsmål. Men den lar seg ikke friste til å gi for enkle svar.

MUSIKAL: «Urettforferdelig», pleier en sjuåring jeg kjenner å si. I «Påfuglen» - med undertittelen «en urettferdig musikal» - har både urettferdighet og forferdelighet sin plass. Familiemusikalen fungerer som en oppfordring til å diskutere sosial fordeling, innvandringspolitikk og lovgivning voksne og barn imellom.

Politisk fabel

De politiske metaforene er åpenbare. Påfuglene er uglesett selv i landet der de bor, et land som er styrt av en grusom, despotisk gribb. Dermed prøver de lykken i et rikere, kaldere land, et sted det er langt mellom fargene. Ikke alle reiser: Påfuglmor (Kathrine Thorborg Johansen) frykter at valpevernet skal ta fra henne kyllingene, så hun etterlater dem hjemme og lover å komme tilbake med penger å ta seg av dem igjen med. I landet hun kommer til, som tigger, bor hundene - som er mer byråkratiske, mer konforme og så hverdagsliggjort velstående at de kan omtale minibankene som pengemaskiner. De vet ikke helt hvordan de skal ta imot de fremmede fuglene. Men pappahunden (Herbert Nordrum) og hans datter (Marianne Meløy) skjønner raskt at noe må de gjøre.

Med det er tonen for familiemusikalen satt. Ideer om rettferdighet skal bli utfordret og diskutert. Ulike ståsteder skal uttrykkes og forklares. Vanskelighetene med å finne teoretiske svar som også fungerer i praksis skal bli vist. I «Påfuglen» uttrykkes erklæringer om ønsker, ideer og mål i klartekst. Men Tyra Tønnessen og Jovan Pavlovic later ikke som om løsninger er like lette å komme fram til.

Identitet

Identitet knyttes sterkt opp mot etnisitet, i «Påfuglen». Skikkelsene definerer seg selv ut fra gruppetilhørighet, og egenskaper er i stor grad sortert etter kultur. Lenge kan det se ut som om forestillingen aksepterer ideen om naturgitte forutsetninger, at visse folkeslag er mer fargerike (og -løse) enn andre. Kontrasten mellom landene er parodisk i begge retninger. Men etter hvert som individer trer klarere fram og ulike synspunkter innenfor en og samme kultur og en og samme familie legges for dagen, vokser også dette bildet seg mer nyansert.

Hundenes lydbilde tilhører trønderrocken, med en og annen avstikker innom arbeiderkampsangen. Fuglenes, og særlig påfuglenes, har et mer østeuropeisk preg, med innslag av klezmer, mer fremtredende trekkspill og andre referanser mot romanikultur og øvrige reisende folks tradisjonsmusikk. Det er neppe å røpe for mye når jeg sier at mot slutten smelter de musikalske innflytelsene sammen - og at det henger naturlig sammen med handlingsutviklingen. Samtidig faller ikke «Påfuglen», musikalsk eller dramatisk, for den fristelse det kunne ha vært å harmonisere seg fram til komplett idyll. 

Premieren var på Trøndelag Teater 23. januar.