Små skisser, store veivalg.
Kvikke brudd
«Konstellasjoner» er en mulighetsmosaikk, med raske
vekslinger mellom ulike virkeligheter.
TEATER: Hva styrer et menneskeliv? Valg, naturligvis, men
ikke bare valg - omstendigheter vi ikke kan kontrollere legger også føringer
for oss. I Nick Paynes «Konstellasjoner» danner både valgene og det
ukontrollerbare variabler.
Marianne (Ågot Sendstad) og Roland (Erland Bakker) møtes på
en grillfest. Hva som skjer etterpå skildres gjennom en samling alternative
scenarier.
Endret, og ikke
Personlighetene er nokså stabile de ulike scenene igjennom.
Hun har en bråhet over seg, en småbrysk direkthet. Kanskje signaliserer det et
kontrollbehov, kanskje bare at hun er vant til å være alene. Kanskje kan det
også tolkes som et varsel om en voksende hjernesvulst. Han er noe mer
avventende, kanskje som uttrykk for en usikkerhet, kanskje en forsiktighet,
kanskje en fleksibilitet.
Personkjemien mellom dem tegnes noen ganger som sterk, andre
ganger som mer distansert. Det varierer hvor mye temperament de viser og hvor
trygge Peer Perez Øian lar dem være på hverandre i de ulike situasjonene. Som
oppvisning i skuespillerteknikk er «Konstellasjoner» en eksemplifisering av de
små nyansers betydning. De samme (eller oftere, nesten de samme) replikkene,
ytret på nye måter, i lett forandrede scener, med mer eller mindre nærhet eller
avstand, forståelse eller skepsis, lades med en litt annen betydning.
Ofte forsterkes komikken gjennom repetisjonen. Den sosiale
keitetheten begge rollefigurene bærer med seg, hver på sin måte, tydeliggjøres
gjennom gjentakelsene. Men det kan også være at de samme gjentakelsene gjør det
vanskelig - for tilskueren - å ta alvoret alvorlig. De mange skiftene skaper jo
også distanse. Brudd blir til intellektuelle øvelser i «hva om». Enkeltscenene
fungerer som skisseaktige forslag til hva som kan komme til å skje eller kunne ha
kommet til å skje. Med det trenger ingen tilskuer å engasjere seg i årsak eller
konsekvens. En ny versjon av virkeligheten vil uansett straks bli lagt fram.
Kollasjform
Ida Ekblads sceniske installasjon er en kunstkollasj i seg
selv. De fleste av gjenstandene i den er rent dekorative, uten noen praktisk
funksjon. Dette bidrar også til å frigjøre det som skjer fra våre vante
oppfatninger om tid og sted, oppfatninger «Konstellasjoner» stiller spørsmål
ved. Også Gaute Tønders musikalske kulisser er med på å løsrive handlingene fra
hverandre, og fra eventuelle forventninger om ett (og bare ett) her-og-nå.
Marianne er astrofysiker, og hennes teorier om parallelle
univers - multiverset - gir et vitenskapelig metanivå til forestillingen. Dét
trenger man ikke forstå for å ha utbytte av den. Det er også mulig å se
«Konstellasjoner» som et assortert utvalg av alternative framtidsforløp
innenfor en og samme virkelighet.
Fortellingen er ikke vanskelig å følge: Nesten hver gang
scenariene skifter, går handlingen tilbake til et punkt der vi har vært før.
Premieren var på Nationaltheatret 31. januar 2015.
No comments:
Post a Comment