Januar 2015: Brand

«Brand». Det Norske Teatret. Av: Henrik Ibsen, oversatt av Edvard Hoem. Med: Svein Tindberg, Agnes Kittelsen, Britt Langlie, Mads Ousdal, Ingvild Holthe Bygdnes m.fl. Regi: Kjetil Bang-Hansen.

Granskende idéteater om menneskelighet og mening.

Innsikt i unntaksmennesket

«Brand» er billedrikt tanketeater om overgangen mellom idealisme og fundamentalisme.

TEATER: Kjetil Bang-Hansen regisserer «Brand» som et forsøk på å forstå hva som beveger den ensporede. Brand søker mening i absolutter. Dette fjerner ham fra menneskene rundt ham, men det gjør ham bare mer desperat i jakten på utvetydige svar.

Allegorier

Det Norske Teatrets «Brand» er teater som spiller på billedkunstens allegoriske symbolkraft. Krefter og motkrefter, prinsipper og prinsippløshet, danner motiver for mennesker og i miljøer. John-Kristian Alsakers scenografi er skulpturell, kantete og hard, med flere referanser til Jan Groths sceneteppe. I formenes skarpe brudd er splittelsen, mellom Brand og de andre, og i Brand (den splittelsen han frykter så, og som han tror han kan stå imot i sitt krav om alt eller ingenting) visualisert. Fargeskalaen går stort sett i steintoner. Dette er en kald, brutal idéverden, Brands kalde, brutale idéverden.

Birollegalleriet framstår som idérepresentasjoner mer enn som personligheter. Slik synliggjøres det at mennesket Brand neppe er i stand til å se dem som annet, slik han heller ikke har den store forståelse av seg selv utover sin rolle som dommer, demagog og refser. Dette er ikke bare en person som vokser mens han taler, men en som trenger å tale for å ha noe å vokse i. Svein Tindbergs rolletolkning vektlegger det ensomme i Brand, utenforskapet. Bare i Agnes (spilt av Agnes Kittelsen) ser Brand et menneske som kan forstå ham. Det hun ser i ham - han er mennesket som vekker hennes vilje til alvor - presser henne til å gi mer enn hun har.

Tid og tilpasning

I kostymer og enkelte rekvisitter er forestillingen knyttet til vår samtid. Den glatter ikke over det som i 2015 vil framstå som åpenbart - at når Brand ofrer mor, barn og kone, er det mor, barn og kone som bøter med liv. Det er sjelden bare fanatikeren som betaler fanatismens pris. Samtidig respekterer oppsetningen idégrunnlaget fra Ibsens 1866, tanker om mannen som sin kones foresatte og kvinnen som sin manns underordnede, om religionen som samfunnsregulerende system, og om etterlivet som allment akseptert fortsettelse. Dette kan sees som anakronistisk, eller som ytterligere understreking av at ideer forandrer seg, og at mennesket - fundamentalisten kanskje, kanskje ikke unntatt - må tilpasse seg forandringene.

Teksten er kraftig komprimert, på måter som tydeliggjør tolkningene. Edvard Hoem har jevnt over lagt sine nynorske ordvalg nær Ibsens vendinger, men han bryter ofte med ordstillingen i de mest kjente sitatene. Trolig er hensikten å få publikum til å lytte til innholdet i det som blir sagt heller enn å la seg bedøve av velkjente formuleringer.

Premieren var på Det Norske Teatret 9. januar 2015.