November 2014: Når vi døde våkner

«Når vi døde våkner». Den Nationale Scene. Av: Henrik Ibsen. Med: Karl Bomann-Larsen, Marianne Nielsen, Reny M. G. Folgerø og Kim Kalsås. Regi: Stig Amdam.

Gransking av det ulevde liv.

Livet gjennom filter

På DNS er «Når vi døde våkner» blitt til stramt kammerspill om savnet etter ekthet og innlevelse.

TEATER: Å forstå. Å se. Å bli forstått. Å bli sett. Behovet for å komme nær nok til å kunne forstå. Behovet for å bli sett og forstått. Dette er hovedtemaer for Den Nationale Scenes nedstrippede tolkning av Ibsens siste skuespill.

Karl Bomann-Larsen, Marianne Nielsen, Reny Marie Gaassand Folgerø og Kim Kalsås spiller mennesker med så ulike selvforståelser og så ulike syn på fellesskap at distansen mellom dem framstår som like naturlig som den er smertefull.

Blikkets makt

Gjensidig blikkontakt er en sjeldenhet i Amdams regi av «Når vi døde våkner». Gjennom hele forestillingen understreker blikk og blikkretninger betydningen av å se eller ikke ville eller ikke kunne se menneskene nær seg, mulighetene for å avvise eller godta den andres blikk på seg. Ofte skuer skuespillerne i hver sine retninger, mens rollefigurene diskuterer sine innerste følelser. Bomann-Larsen, Nielsen, Folgerø og Kalsås formidler alle gjennom spill med øynene, men det er det vi i publikum, sjelden de andre i sceneområdet, som ser. Slik tydeliggjøres mangelen på kontakt i kommunikasjonen, distansen der det burde vært nærhet, misforståelsene der det burde vært dialog.

Viljen til å forstå er til stede når Arnold Rubek (Bomann-Larsen) møter, og følger, Irene von Satow (Nielsen) med blikket. Evnen er det verre med. Han ser ikke hvordan hun har levd et liv næret av bitterhet. Han ser ikke hvordan han selv har kunnet være viktig nok til å bidra til denne bitterheten. Selv føler han seg jo langt fra viktig i sitt eget liv.

I sitt forhold til kona (Folgerø) har han heller ikke viljen til å forstå. Hun, på sin side, prøver. Ekteskapet er ikke heldødt i starten av denne tolkningen. Det finnes fortsatt sjalusi i det, det finnes fortsatt engasjement nok til å la seg frustrere. Separasjonen de to imellom har begynt, men den forsterkes og framskyndes for publikums øyne.

Ekthet?

Også i Majas møte med Ulfheim (Kalsås) er det sentrale omslaget synliggjort. Det finner sted i det øyeblikk han bestemmer seg for å åpne seg, gjøre seg sårbar for henne. Alternativt kan vi si det på denne måten: I det øyeblikk hun ser at han er villig til å åpne seg og gjøre seg sårbar for henne.

Forskjellene mellom den oppriktige emosjon og den oppstilte positur er et gjennomgangstema i «Når vi døde våkner», både i Ibsens tekst og i Amdams og dramaturg Solrun Toft Iversens bearbeidelse av den. Når er livet autentisk, og når er det bare en skygge av det som det kunne ha vært? Amdam og Iversen har redigert ned teksten slik at dette blir mer sentrale spørsmål i forestillingen, enn de spørsmål som dreier seg om bruk og misbruk av andre mennesker til egne formål.

For Arnold Rubek har livet vært en abstraksjon. I iscenesettelsen blir også hans død abstrakt. I den nær scenografiløse rammen kommer slutten brått og metaforisk. Så symbolsk framstilles den at det langt fra er sikkert at den vil bli forstått av et fullstendig publikum.

Premieren var på DNS 31. oktober 2014. Anmeldelsen er skrevet ut fra forestillingen dagen etter.