September 2014: Kommentarartikkel om Ibsen i danseform

Danser med Ibsen

Hos Ibsen beveger handlingen seg gjennom ord. Nå inntar dansefeltet Ibsenutforskningen.

SIGNALER: Regissør Marit Moum Aune og koreograf Cina Espejord har samarbeidet om Nasjonalballettens «Ghosts», der «Gengangere» danses ut gjennom fortidsplan og nåtidsplan. Koreograf Sølvi Edvardsen har vært sentral i utarbeidelsen av Akershus Teaters «En folkefiende», der menneskelige motsetninger og kolliderende energier uttrykkes vel så klart gjennom kroppsspråk som ord. I Torshovteatrets stumfilmmusikal etter det samme stykket er gestiske personbeskrivelser styrende, og i «Svanhild», som Grusomhetens Teater har tatt opp igjen under Ibsenfestivalen, skildres lammende konvensjoner gjennom detaljerte fysiske mønstre.

INGUN BJØRNSGAARD har flere ganger brukt Ibsen som inspirasjon for danseforestillinger: «Sjøen» med elementer fra «Fruen fra havet», «Hedda» etter «Hedda Gabler», «Book of Songs» med henvisninger til «Når vi døde våkner». I «Rotating Nora», som nylig hadde verdenspremiere på Dansens Hus, danner skikkelser og situasjoner fra «Et dukkehjem» grunnlaget. Men forestillingen er ikke en dansedramatisering av Ibsens tekst, heller en meditasjon over tematikk og motiver i stykket, og over menneskenes egenskaper og motivasjoner. Med det blir dansen en oppfordring til publikum om selv å reflektere og å føle.

DANSEN KAN være ryddig historiefortelling, der formen forenkler og effektiviserer innholdet. Intriger kan gjøres om til emosjoner. Ina Christel Johannessens «Hedvig fra Vildanden», som ble skapt for Hong Kong-kompaniet CCDC, og som besøkte Operaen som gjestespill i august, er et eksempel på denne tilnærmingen. Risikoen er overforenkling, at Ibsens flertydighet reduseres til konkluderende budskap. Men samtidig har dansen mulighet til å dvele ved øyeblikk, tilføre detaljer, og returnere til temaer som den gransker fra nye vinkler. Dermed kan den utdype perspektivene om hva som rører seg i en skikkelse. Dette er grep som egner seg i møte med kjent materiale, der tilskueren selv har med seg en grunnforståelse inn i salen før forestilling.

DE GANGENE Ibsen selv brukte dans i sine stykker - Noras tarantella, Anitras møte med Peer - var det for å vise forskjellen mellom et menneskes eget ståsted og måten samme menneske blir sett av andre. En kan beskrive det som et brudd mellom fasaden og mennesket innenfor fasaden, eller som avstanden mellom personen som subjekt og objekt. Dette er et tema både Ingun Bjørnsgaard og Marit Moum Aune har vært opptatt av i sitt arbeid, og det er et tema som egner seg for kroppsliggjøring.

Kommentaren sto på trykk i Dagbladets Signaler-spalte 22. september 2014.