September 2014: Inntrengerne

«Inntrengerne». Teater Innlandet. Av: Mikkel Bugge. Med: Jo Adrian Haavind, Ester Grenersen og Duc Mai-The. Regi: Gard Eidsvold.

Sivile tap til teatervinning.

Viktig virkelighet

Teater Innlandets «Inntrengerne» er vesentlig, virkelighetstro teater om de krigsskader som rammer hjemmefronten.

TEATER: Hun - spilt av Ester Grenersen - er lærer, en kvinne som hater krig og elsker en kriger. Han - spilt av Jo Adrian Haavind - er krigeren. De er begge hovedpersoner, på hver sine måter. Hun har mest tid alene på scenen. Han gjennomgår den største utviklingen.

Scener fra et ekteskap

Gjennom scener fra et ekteskap, i fellesskap og adskillelse, synliggjør Grenersen og Haavind en lang rekke vonde problemstillinger norske krigsveteraner og deres nærmeste stadig må forholde seg til. Kommunikasjonen og kommunikasjonssvikten. Avstanden. Savnet og ensomheten. Forventningene. Frykten. Behovet for å vise seg sterke for hverandre, og behovet for å tillate seg å være svak. Haavinds Thomas reiser spørsmålet om det er mulig å beholde kjærlighetsevnen når en lever et liv der det er nødvendig å distansere seg, bak forsvarsverker, i konstant beredskap. Grenersens Line er en påminnelse om det mot som skal til for å leve sitt liv når en ikke vet om den nærmeste lever eller dør.

Rolleskikkelsene framstår begge som komplekse personer. De bruker begge direkte språk, men ingen av dem reduseres til polemikk. Humor er ofte vist som mestringsmekanisme - og personlighetstrekk. Verken i tekst eller regi tar «Inntrengerne» stilling til hvem av de to rollefigurene som har den «riktigste» virkelighetsoppfatningen eller hvem som fortjener den største sympatien. Trioens tredjemann, afghaneren Ahmed (Duc Mai-The), alliert, fiende, innbygger, flyktning, venn, ny kjæreste eller potensielt sjalusiobjekt, er heller ikke skapt for å båssettes. Er han et minnebilde, en symbolsk representasjon, ett spesifikt individ, flere konkrete personer? Alt er mulig.

Flere virkeligheter

Forestillingen veksler mellom ulike virkelighetsplan. Fortid blandes med nåtid, nåtid med framtid. Brukte muligheter, tapte muligheter og ubrukte muligheter eksisterer side om side. Minner og ønskedrømmer skifter plass. Hvilke replikker som er tale og hvilke som er tanke, hvilke scener som er ment som realistisk gjengivelse og hvilke som er ment som fantasier, fram- eller tilbakeblikk, er ofte åpent for tolkning. Lyssettingen - ofte grell, kald, utleverende - signaliserer skifter, men danner ingen mønstre for hvordan scenene skal forstås.

Forvirrende blir det aldri. Det er heller slik at Mikkel Bugges tekst og Gard Eidsvolds regi klargjør hvor frustrerende motsetningsfylt livet kan være, for de mennesker som skal veksle mellom krig som hverdag og hverdag som fred. Som i scenen der Jo Adrian Haavind bytter fra hjemmeklær til soldatuniform, og hans Thomas samtidig går fra kjæresterolle til profesjonell yrkesutøver. I slike liv finnes ikke enkle løsninger, og det later heller ikke «Inntrengerne» som om det gjør. I stedet bygger den forståelse for situasjonene, gjennom talende, velvalgte detaljer, fulle av troverdighet og gjenkjennelighet, men uten klisjeer.

Forestillingen hadde premiere 25. september 2014. Anmeldelsen er skrevet ut fra forestillingen 29. september.