September 2014: Hellemyrsfolket

«Hellemyrsfolket». Den Nationale Scene. Av Gunnar Staalesen (tekst), Julian Berntzen (musikk) og Johan Osuldsen (sangtekster) etter Amalie Skram. Med: André Søfteland, Herborg Kråkevik (alternerer med Kjersti Elvik), Idun Vik, Karoline Krüger, Gerald Pettersen, Bjørn Willberg Andersen, Irene Waage, Wenche Kvamme m. fl. Regi: Johan Osuldsen. Musikalsk ansvarlig: Hans Einar Apelland.

Sympati med de elendig stilte.

TERNING: FIRE

Arvelig belastet

Med «Hellemyrsfolket» forsøker Den Nationale Scene å lage en norsk «Les Misérables».

MUSIKAL: Fattigdommen er den sanne arvesynden. Klassetilhørighet følger slekter gjennom slekters gang. Vilkår og valgmuligheter avgjøres av mindre av vilje, enn av det sosiale sjikt den familie du er født inn i hører til, dens penger og posisjon. Dette er det sentrale budskapet i Den Nationale Scenes musikalversjon av «Hellemyrsfolket», der fire bind om fire generasjoner er blitt til tre timers musikkteater om tre. Den sosiale bevisstheten er en sentral forutsetning for fortellingen. Den tilskuer som ønsker seg større innsikt i enkeltpersonenes tanke eller valg, kan tilføre den gjennom egen lesning. 

Skjebne?

Slitet og strevet. Synden og skylden. Slekten og skjebnen. Kan en frigjøre seg fra familiefortiden? Eller fra flaska? Er det verd å forsøke?

Sivert Sjursen (André Søfteland) - senere Sivert Myre - er gjennomgangsfiguren i DNS-musikalen, fra barndom til død. Generasjonene før og etter ham danner en ramme rundt ham: foreldrene Sjur Gabriel og Oline (som var hans besteforeldre i romanverket), her spilt av Kristoffer Sagmo Aalberg og Irene Waage, og hans barn. spesielt Fie og Severin, spilt av Idun Vik og Frode Bjorøy. Denne rammen viser at historien gjentar seg gjennom generasjonene og at foreldrenes status hjemsøker barna.

Sivert er ingen Jean Valjean. Han bruker ikke sine sjanser til å gjøre opp for sine synder. Kona Petra (Herborg Kråkevik, i en rolle der hun skal alternere med Kjersti Elvik) er heller ingen Javert. Hennes hevngjerrige bitterhet begrunnes gjennom hennes dype skuffelser.

Nyanser og referanser

Julian Berntzens musikk fungerer ofte mer nyanserende enn sangtekstene som ledsager den. I melodiene utdypes motsetninger og drømmer. Duetter kan bli til dueller - eller dialoger. Musikalsk (som scenisk) står «Hellemyrsfolket» i dialog med «Les Misérables». Partier legger seg tett opp mot tradisjonen eller Boublil og Schönberg, til tider med motiver, temaer som rytmiske mønstre der inspirasjonen virker åpenbar, som «Tippe Tue», med ekkoer fra Thénardiers tema. Men Berntzen har også lagt inn henvisninger til andre deler av musikalhistorien, og dem finner vi også i koreografi og kostymer. I en sekvens vekker musikalsk stil, hatter og koreografi assosiasjoner til «My Fair Lady». Også den, en klassiker om en klassereise.
Tine Schwabs bybevisste scenografi utnytter vertikalene og skaper byrom som åpnes og lukkes, på samme måte som muligheter åpnes og lukkes for aktørene.

Gir så «Hellemyrsfolket» et skarpere bilde av sosiale mekanismer enn av menneskeskjebner? Ja og nei. Den episke familiesagaen er en form som egner seg for å tydeliggjøre mønstre i historien, og så skjer også her. Men det framgår samtidig at personers handlingsrom og -valg ikke alltid er avklart en gang for alle. Sluttscenens oppgjør antyder framtidshåp, tross all Skrams nådeløse naturalisme.

Premieren var på Den Nationale Scene 13. september 2014.