September 2014: En folkefiende

«En folkefiende». Torshovteatret/Nationaltheatret. Av: Henrik Ibsen (tekst) og Simon Revholt (musikk). Med: Bernhard Arnø, Christian Skolmen, Anne Marie Ottersen, Terje Strømdahl, Lasse Lindtner og Julie Støp Husby. Musikere: Simon Revholt, Per Christian Revholt og Ket Iren Lødemel. Regi: Petter Næss. Musikalsk ansvar: Simon Revholt.

Grafisk utmeislet bevissthet.

TERNING: FEM

Lekent laboratorium

Historien er forenklet, virkemidlene er avanserte og lekne, i Torshovteatrets musikalske «En folkefiende».

MUSIKAL: Musikklabs uttalte mål er å forske på musikken i teatret og teatret i musikken, men «En folkefiende» er et forskningsprosjekt i langt mer enn lyd. Visuelt, scenisk og musikalsk er forestillingen preget av en sikker formbevissthet.

Essens

Dialogen er redusert til en essens, dels formidlet gjennom stumfilm-aktige bokstavprojeksjoner, dels formidlet gjennom uttalte ord. På begge nivåer har den utvalgte teksten preg av slagord.

Skrifttyper signaliserer stemningsskifter, understreker og motsier budskap, og varsler at Milja Salovaara, som har ansvar for scenografi, og Torbjørn Ljunggren, som har ansvar for videodesignen, må ha samarbeidet ualminnelig tett med dramaturg Njål Helge Mjøs og regissør Petter Næss. Hvilke enkeltord som forstørres, hvilke som krympes og hvilke som flimrer raskt forbi, understreker alltid budskapet bak budskapet.

Det samme gjelder musikkens lydliggjøring av forskjellen mellom uttalt tekst og underforstått tekst. Simon Revholts musikk danner en ramme rundt scenestrukturen, og han og hans far Per Christian Revholt fungerer som duellanter ved tangentene, med konkurrerende melodilinjer, rytmer og tempo som våpen i en kamp om definisjonsmakten. Andre lydeffekter, så som skrivemaskinlyder i en rytmesekvens, fungerer både som stemningsskapere, miljømarkører og erstatninger for Ibsenske replikker.

Klarhet

Skuespillet er like grafisk utmeislet, med gester og mimikk lånt fra stumfilmuniverset, pantomimen og melodramaet. Familie- og samfunnsdynamikk endres raskt og ofte, og ensemblet opptrer med presis timing. Underveis har Næss & co mye moro med skurke- og heltekonvensjoner, og Terje Strømdahls redaktør Hovstad viser seg å være minst like mye av en motstander for Tomas Stockmann (Bernhard Arnø) som hans bror byfogden (Christian Skolmen).

Leken virkemiddelbruk står aldri i veien for tydelighet i typetegning eller framstilling av maktbruk og -misbruk, selv ikke når stumfilmens slapstickvirkemidler kontrasteres mot nåtids-nettslang som «YOLO», «LOL» og «OMG», med # og nyhetsstrømmers kontinuerlige oppdateringer. Slike konvensjons- og formbrudd styrker formbevisstheten ytterligere og fungerer dessuten som en understreking av hersketeknikker, og av maktmenneskers evne til å skalte og valte med regelverket.

Den stiliserte mellomkrigsestetikken gir ekstra vekt til begrepet «den kompakte majoritet» og ekstra tyngde til avis-layout-begrepet «krigstyper».

Premieren var på Torshovteatret 7. september 2014.