September 2014: Billy Elliot

«Billy Elliot». Folketeateret. Av: Elton John (musikk) og Lee Hall (tekst), oversatt av Inger Andersson Hancock og Atle Halstensen. Med: Kevin Haugan, Hilde Lyrån, Nils Ole Oftebro, Janny Hoff Brekke, Benjamin Helstad m.fl. Regi: Linn Olsen. Musikalsk ansvarlig: Atle Halstensen.

KOMMENTAR: Danseenergi og druknet sang.

TERNING: FIRE

Kraften i en drøm

Dansen har hovedrollen i «Billy Elliot», en energisk forestilling med mål om å inspirere.

MUSIKAL: Filmen kom først, i 2000. London-musikalen så, i 2005. Norges «Billy Elliot» er den første «Billy»-forestillingen utenfor Storbritannia som ikke er en ren kopi av den nevnte. Oslo-versjonen oppleves like fullt som tro mot London-utgaven i form og innhold.

Gruvegrått

Handlingen er lagt til 1984 og 1985. Margaret Thatcher er statsminister, og hun er inderlig forhatt. Nordengelske gruvearbeidere - blant dem, Billys far og bror - streiker. Billy tar boksetimer, men oppdager fort at han heller vil danse ballett. En pysesyssel, mener far og bror. Men snart skal både Billy og omgivelsene få oppdage at det finnes mange ulike måter å være tøff på.

Tomas Adrian Glans' koreografi legger seg nær Peter Darlings originalkoreografi i mange av sekvensene, men har også tilført godt med egne ideer. Grunntanken ser ut til å være et ønske om å skape mønstre i kaos - og samtidig bryte opp og levendegjøre mønstre gjennom å tilføre dem elementer av kaos. Det spesifikt guttaktige fremheves, og dreiescenen brukes med god virkning. Ofte har dansescenene en overskridende, inspirerende styrke i seg.

Scenografisk oppleves Oslo-løsningene som selvstendige. Maria Ducasse bruker ofte gruvegrå fargetoner i sin skildring av gruvebyen, med drypp av farger (det siste ofte gjennom Christina Loverys kostymer) for å minne om menneskelig individualitet og fellesskap.

Fellesskap

Det menneskelige fellesskapet er også vektlagt i historien, der en ensom drøm blir det som knytter et større fellesskap sammen i inspirasjon, når alt annet er krisetungt og vanskelig. «Billy Elliot» handler jo ikke bare om å finne seg selv gjennom å finne ut hva en liker og hva som er viktig for en, men også om å finne fram til aksepten for de andre.

Janny Hoff Brekke og Jan Martin Johnsen får maksimalt ut av sine birollefigurer, men vi kunne ha ønsket oss enda litt mer nyansering i motsetningene (og kanskje enda mer i likhetene) mellom Hilde Lyråns fru Wilkinson og Nils Ole Oftebros pappa Elliot. Sistnevntes slitne gruvearbeider er likevel rørende i sin kamp for å finne tilbake til pågangsmotet. Oftebro synger som en knekket mann, men er også troverdig når han graver dypt i eget sinn for å finne fram til et framtidshåp for seg og sønnen.

Sangtekstene forsvinner i litt for stor grad i rytmetung musikkmiks. Ettersom de britiske originaltekstene formidler mening på poengtert og velformulert vis, blir dette et tap og et savn, og det forsterkes når de av sangene som har mer vokalvennlige musikkarrangementer (så som mammas sang, pappas sang, Billys «Elektrisitet» og finalen) også virker kompetent gjendiktet. Forhåpentlig kan dette justeres i løpet av spilleperioden, slik at også sangscenene kan gi mer av den åpenbart ønskede inspirerende kraften.

Premieren var på Folketeateret 18. september 2014.