Mai 2018: Plutselig står jeg igjen med meg selv i hånden og ser utover byen

«Plutselig står jeg igjen med meg selv i hånden og ser utover byen». Den Nationale Scene. Av: Kamilla Wargo Brekling, Karina Dichov Lund og ensemblet. Med: Kjersti Elvik, Reny Gaassand Folgerø, Kamilla Grønli Hartvig, Marianne Nielsen og Irene Waage. Regi: Kamilla Wargo Brekling.

KOMMENTAR: Et tidsbilde i rykk og napp.

TERNING: FIRE

Drømmen om drømmen

Teater møter livsstilsjournalistikk.

TEATER: Scenografien varsler at dette skal handle om livet som oppussingsprosjekt. Sven Haraldsson har latt veggene, dekket av sponplater, stå delvis malt. I rosa, dagdrømmens og naivitetens farge. Deler av veggene er tagget med stikkord, stikkord forestillingen direkte eller indirekte berører underveis.

Punktlister

Også i tekst er «Plutselig står jeg igjen med meg selv i hånden og ser ut over byen» en stikkordspreget teateropplevelse. Mye nevnes, lite utdypes. Forestillingen kan på mange måter minne om en oppslagstavle med punktlister, der hver liste hver på sitt vis gir forslag til forbedringer. Hva er viktig i livet, hva er oppnåelig? Hvilke små forandringer kan gjøres for å få en bedre hverdag? Hva er en bedre hverdag? Så er det som om svarene på disse spørsmålene, og på flere som dem, er revet løs fra spørsmålene og stokket om på. Der er ingen sammenhengende fortelling i «Plutselig…», og det er heller ikke slik at den består av separate fortellinger som berører hverandre. Snarere er det snakk om en sammenstilling av tanker og ideer om hva som trengs for at en skal føle at en har det godt. Livsstiljournalistikk i form av teaterillustrasjoner? Vi kan godt kalle det for det.

Tid og miljø

Ut av alle disse små bruddstykkene danner det seg likevel et tidsbilde og et samfunnsbilde. Det er et bilde som viser at de fleste har det nokså bra: Drømmene handler ikke om grunnleggende behov, men om små og store tilleggsgleder. De fem skuespillerne viser fram fliker av personligheter, som alle kunne ha blitt til rolleskikkelser, men som alle blir lagt vekk allerede mens de er på skissestadiet. Hun som drømmer om å føde naturlig. Hun som drømmer om en av-knapp. Hun som drømmer om å være mer tålmodig med barnet sitt. Hun som i en alder av noen-og-nitti har lyst på en kjæreste. Hun som ønsker seg peis og heis. Hun som vil ha et barnebarn som bestevenn.

Prosjektet framstår som ufarlig, ukontroversiell hverdagsinspirasjon. Det er trivelig, inkluderende og allment gjenkjennelig, men fører neppe til nye oppdagelser hos dem som ser det.

Premieren var på Den Nationale Scene 26. mai 2018. Anmeldelsen er skrevet med grunnlag i forestillingen 28. mai.