«Om våren». Rogaland Teater. Av: Karl Ove Knausgård,
bearbeidet av Anders T. Andersen. Med: Torbjørn Eriksen, Eili Harboe, Ragnhild Arnestad Mønness, Marianne
Holter, Ragnhild Tysse, Roar Kjølv Jenssen og barneskuespillere. Regi:
Anders T. Andersen.
KOMMENTAR: Når litteratur blir liv, og omvendt.
TERNING: FEM
Fars kamp
Da mannen skulle stelle hjemme, signert Knausgård.
TEATER: En setning i Karl Ove Knausgårds bok «Om våren» fikk
denne kritikeren til å le høyt og lenge, en replikk fra hans elleve år gamle
datter. «Det var mer informasjon enn jeg ba om.» Karl Ove Knausgård har bygd sitt
forfatterskap på mer informasjon enn noen har bedt om. Skjønt, populariteten
tatt i betraktning har nok også han et poeng, når han lar bokas far svare «det
var jo akkurat den informasjonen du ba om».
Denne replikkvekslingen møter, som en av flere, hjertelig
latter også fra publikum når Anders T. Andersen nå iscenesetter Knausgård-boka.
Samtid og framtid
Som boka «Om våren», beveger teaterforestillingen «Om våren»
seg mellom et fortidsplan, et samtidsplan og et framtidsplan. Torbjørn Eriksen
har rollen som fortelleren. Eili Harboe, som er i starten av sin
teaterkarriere, men som allerede har markert seg i film (Joachim von Triers
«Thelma») spiller elleveåringens lillesøster, hun som i fortellingen er et tre
måneder gammelt barn. Harboe er på en og samme tid babyen og babyens
framtidige, seksten år gamle jeg, slik Eriksen på en og samme tid er den
førtiseksårige versjonen av fortelleren, hans fortidige og hans framtidige jeg.
Sentral er også hans kone, spilt av Ragnhild Mønness, som den dagen historien
utspiller seg er pasient på et psykiatrisk sykehus. Hun er mer tilstede i
oppsetningen enn bokas kone er i boka, og hun blir også i større grad sett som subjekt,
i det at hun deler fortellerens tekst og jeg-ståsted. Slik framstår mann og
kone som en felles enhet, foreldre som sammen forteller for sitt barn. Han, som
i boka både føler seg ensom og i praksis er alene om ansvaret, blir her en av
to ansvarlige. Samspillet mellom Mønness og Eriksen gir variasjon til scenene
og minner oss om konas betydning både for ektemannen og for barna, men det
motarbeider samtidig noe av tonen i teksten. Mannens følelse av ensomhet er i
«Om våren» selve årsaken til at han forteller. Han vil at hans barn, og hans
kone, skal vite hvordan han hadde det. Han vil at de skal forstå ham, og vite
hva de betyr for ham. «Om våren» er et framtidsbrev til barnet, men også et
samtidsbrev til kona, et dette-gikk-du-glipp-av, du-var-der-men-du-så-ikke-det-jeg-så
x 2. Og samtidig: Også dette grepet understreker at tid har gått og innsikter
modnet før vi, teaterpublikum, får høre fortellingen.
Skifter og mestring
Både Harboe og Mønness skifter mellom å framføre tekst som
om deres rollefigurer deltar i (spørrende) samtale med fortelleren, og som om de
gjengir fortellinger de allerede kjenner, fordi de allerede, ofte, er blitt dem
fortalt av ham. Dette grepet forsterker bildet av dem som tett sammenknyttet familie.
Det signaliserer «vi kjenner hverandre, fordi vi kjenner disse historiene».
Samtidig signaliserer de også den undring og den fremmedgjøring mennesker kan føle
for sin egen fortid. Var det virkelig meg? Var det virkelig slik det var? Har
jeg noen gang vært så liten og så forsvarsløs (eller så syk, eller så tvunget
til å ta ansvar)? Skuespillerne mestrer disse parallellnivåene til fulle. Eili
Harboe gir rollen som datteren et ualminnelig følsomt nærvær, en følelse av umiddelbarhet,
en nærmest gjennomskinnelig ekthet og ungdommelig undring. Hun virker utilgjort
og ukunstlet. Dette er det selvfølgelig ikke enkelt å oppnå, det krever en særs
bevisst balanseevne fra skuespilleren. Datteren er troverdig som individ, uten
å tape sin kraft som symbol: Barnet bærer ikke bare den voksnes framtid med seg,
men også den voksnes fortid, med håp, erfaringer, savn og sorger. Denne
bevisstheten er gjennomgående i Knausgårds bok, og i Knausgårds hele
forfatterskap. Den er også gjennomgående i forestillingen.
Eriksen framstår innimellom som nølende. Undertegnede
opplever dette som rollefigurens nøling, ikke skuespillerens. Hans leting etter
ord får ordene, når han uttaler dem, til å framstå som om de ble fortalt for
første gang i øyeblikket. Dermed framstår de også som oppriktige, og med det er
det lettere å godta formuleringer som ellers kan oppleves som skjemmende
klisjeer.
Andersen-stil
Anders T. Andersen har det siste halvannet året rendyrket
sin særegne dramatiseringsstil gjennom flere prosjekter, der det virker som om
han forsøker å gi svar på spørsmålene «hvor få effekter skal til, for å
gjøre litteratur til liv?», «hvor gjenfortellende kan teatret være, og likevel
framstå mer som teater enn som gjenfortelling?». «Havboka», «Historie om
et ekteskap», «Kimen» og nå «Om våren» kan sees som en serie, med felles
kjennetegn: Teksten framføres nøkternt, med myke overganger mellom de
tekstdeler som blir gjenfortalt og de tekstdeler som blir gjenskapt gjennom
spill - disse oppsetningene har det nemlig også til felles at de veksler mellom
et nåtidsplan og et fortidsplan, der også nåtidsplanet har preg av
tilbakeblikk. Gjennom tilbakeblikket understrekes det hvor subjektive
ståstedene er. En «slik opplevde jeg det som skjedde»-formidling.
Scenografi (også signert Andersen) er minimalistisk, teknisk utstyr er synlig,
og på bakveggen vises poetiske, symbolladede fotografier, ofte av natur eller
av mennesker framstilt som natur (denne gang av Dag Alveng, Per Maning og Tom
Sandberg, «Om våren» bruker også malerier av Geir Yttervik og videodesign av
Andersen). Noe av det som på boksidene framgår i klartekst, gjøres til
undertekst i teatret, ved at (deler av) forklaringen er erstattet av
stemningsskapende musikk.
Blant fotografiene denne gang er Tom Sandbergs velkjente
barneportretter, blant dem det berømte bildet av babyen på stranden. Ømheten
i disse bildene tilkjennegir en dyp kjærlighet som forestillingens og bokas
farsfigur viser i all sin handling, skjønt han i sine ord tviler på seg selv og
sin egen omsorgsevne. Ansvarsfølelsen og skyldfølelsen henger tett sammen. Ett
fotografi oppleves feilplassert: En naken, sensuelt dandert og harmonisk hvilende
kvinnerumpe (også den fotografert av Tom Sandberg?) blir brukt som bakgrunn for
konas selvmordsforsøk, for mannens forsøk på å vise barna omsorg umiddelbart
etter konas selvmordsforsøk, og for mannens samtale med mor til ett av barnas
venninner.
Klokt utvalg
Skjønnhetsfeil til tross er «Om våren», slik undertegnede
ser det, det av dramatiseringsprosjektene i Andersens serie som i størst grad
har lyktes. Dels skyldes det skuespillernes evner til å gi litteraturen liv. Dels
skyldes det tekstutvalget. Forfatterens hang til å besvangre hver minste lille
hverdagsdetalj med symbolsk mening, til å pøse på med informasjon og selvanalyse,
virker her, som i Ole Anders Tandbergs dramatisering av «Min kamp» (Riksteatret,
Agder Teater og Oslo Nye Teater 2016, Stockholms Stadsteater året før) mindre
overveldende og mindre utmattende fordi redigeringene er gjort med klokskap. Tekstmengdene
er fortsatt store, men de er håndterlige. Her, som i Tandbergs «Min
kamp»-dramatisering, kommer også tekstens (ofte subtile) humor tydelig fram. Tone
og framføring gir varme til utsagn som også kunne blitt oppfattet som kyniske.
Slik blir «Om våren» ikke bare en forestilling om omsorg, men også en
forestilling som viser omsorg: Omsorg for opphavsmaterialet, for
opphavspersonen og hans familie, for oppsetningen og for oppsetningens
personer, og dessuten for publikum. Dette var det langt fra selvfølgelig at
prosjektet skulle få til, og det har det fått til.
Premieren var på Rogaland Teater 3. mai 2018.
No comments:
Post a Comment