September 2018: Byggmester Solness, Trøndelag Teater

«Byggmester Solness». Trøndelag Teater. Av: Henrik Ibsen. Med: Eindride Eidsvold, Mari Hauge Einbu, Ingrid Bergstrøm, Hallbjørn Rønning, Isak Holmen Sørensen, Maria O. Austgulen og Vetle Bergan. Regi: Johannes Holmen Dahl.

KOMMENTAR: Stort alvor, dyp oppriktighet.

TERNING: FEM.

Ærlig talt

Når alvoret spiller hovedrollen.

TEATER: La oss forestille oss at alle rolleskikkelsene i «Byggmester Solness» er oppriktige mennesker. De later ikke som. De mener det de sier, og de sier det de mener. Hvordan ville det se ut? Omtrent slik det ser ut på Trøndelag Teater, når Johannes Holmen Dahl tolker stykket.

God tro

Halvard Solness (Eindride Eidsvold), Aline Solness (Ingrid Bergstrøm), Hilde Wangel (Mari Hauge Einbu), Knut og Ragnar Brovik (Hallbjørn Rønning og Vetle Bergan) og Kaja Fosli (Maria O. Austgulen) har kanskje ulike oppfatninger av riktig og galt, men de framstår alle som om de tror på det de selv sier. Bare doktor Herdal (Isak Holmen Sørensen) ser ut til å tøye sannheten, og da for å øke sjansene for at det han får høre er sannheten. Likevel, eller nettopp derfor, blir dette en fortelling om hvor subjektive ulike virkelighetsforståelser kan være. Det blir også en fortelling om tankens makt, om hvordan slikt en ser for seg i fantasien kan bli virkelig fordi en ikke makter å se andre alternativer.

Dette er en oppsetning med tre hovedpersoner. Byggmesteren, hans kone, og den unge gjesten i deres hjem. De to førstnevnte er begge dypt ulykkelige, ensomme mennesker. I mange år har de stengt hverandre ute. Når Hilde banker på, gravende nysgjerrig, entusiastisk smilende, blir begge fristet til å åpne opp. Dahl tar denne ensomheten på alvor, og dette behovet for å åpne på alvor. Det er ikke noe kokett eller tilgjort i bekjennelsene, ikke denne gang. Personene snakker fortsatt i symboler, ja, men det gjør de for lettere å bli forstått og for lettere å finne fram til sin egen mening. 

Navet er tittelpersonen. Som arbeidsgiver, ektemann og fantasiobjekt er det ikke bare han som knytter de andre sammen. Han preger også måten de ulike personene rundt ham ser på hverandre, og på seg selv, samtidig som Aline også ser ham langt klarere enn han vil innse at hun gjør. Hilde blir et vandrende «hvorfor det, da?», en oppfordring og en oppmuntring til å tenke igjennom alt på nytt. I dette ligger hennes kongerike, hun er prinsessen over de andres selvgranskning. Hvorfor er hun der? Hva vil hun selv? Utvide sin egen forståelse av menneskeheten, kanskje, som en turist i de andres liv.

Minimalistisk

Der er et veldig alvor over denne «Byggmester Solness», et alvor som understrekes ikke bare av oppriktigheten, men også av mangelen på ytre staffasje. Skuespillernes ansikter uttrykker rollefigurenes følelser, så klart og tydelig at ingenting er til å ta feil av. For det meste står de vendt mot publikum, slik at alle uttrykk og alle forandringer i uttrykk synes. Når Halvard Solness på ett tidspunkt angriper Ragnar Brovik med sammenkrøllet papir fra en papirrull (Broviks byggtegninger, en av svært få rekvisitter) framstår det som voldelig, fordi kontrasten til det rolige uttrykket for øvrig er så stor. Scenograf Nia Damerells rom er nesten tomt, og samarbeidet med lysdesigner Eivind Myren må ha vært tett og nært. I starten er rommet også mørkt, nærmest tåkelagt. Rollefigurene er opplyst når de snakker, men går inn og ut som konturer i et dypgrått mørke. Mot slutten tennes flere lys, i form av lysrør hengende som søyler fra taket, som et omriss av et bygg som kanskje og kanskje ikke reises, muligens skuespillets luftslott, muligens byggmesterens framtidige (reelle eller metaforiske) hjem. Ibsens tekst og scenestruktur er fulgt, noe forkortet og med lette språklige moderniseringer.

Premieren var på Trøndelag Teater 15. september 2018. Anmeldelsen er skrevet med grunnlag i forestillingen 17. september.