September 2018: Macbeth

«Macbeth». Det Norske Teatret. Av William Shakespeare, oversatt av Edvard Hoem. Med: Preben Hodneland, Ingeborg S. Raustøl, Gard Skagestad, Frode Winther, Joachim Rafaelsen, Per Schaanning, Amell Basic, Petter Winther, Øyvin Berven, Peiman Azizpour, Mari Charlotte Soland, Paula Meriles, Linnea Svinndal. Regi: Peer Perez Øian.

KOMMENTAR: Blottlagte kvaler.

TERNING: FEM

 

Indre strid

Ideene blottlegges. I ordene kjempes kampen.

TEATER: Det er en hard verden. Glatt, blank, kantete og kald. Skjønt lyssettingen er dunkel og skyggene er mange er her ingenting å skjule seg bak eller i. Forhenget mellom soner er oppstrimlet, skapt for å se igjennom. Konturene er skarpt belyst. I dette rommet er Macbeths ambisjoner - og hans overskridelser - blottlagt for alle.

Idékamp

Som Etienne Pluss’ scenografi og Kyrre Heldal Karlsens lysdesign, er også Peer Perez Øians regi rensket for staffasje. Shakespeares tekst, og ideene i teksten, motsetningene mellom vilje og integritet, maktsug og samvittighet, er det som skal løftes opp og fram. Ytre handlinger er redusert til den minimalistiske nødvendighet, voldsomhet som antydninger og omriss. De blodige bildene skal formes i tilskuerens eget indre teater.

Hovedpersonens kvaler - hans skal, skal ikke? - og den påfølgende kampen for å leve med de valg han allerede har tatt - er strid nok, brutal nok, for i denne oppsetningen er det nettopp denne indre kampen som er den sentrale. Dette er ånd, mer enn kjøtt, det er tanketeater og idékamp.

Bevisst mann

Preben Hodneland portretterer Macbeth som et tenkende og bevisst menneske. Han er en mann med en levende fantasi, innlevelsesevne og undring. Han ser framover i langt større grad enn det hans allierte, kona, gjør. Hun er mer umiddelbar, ett av de mennesker som tar ett trinn av gangen. Ingeborg Sundrehagen Raustøl gir henne et kalkulerende uttrykk, en manipulerende uutgrunnelighet, i de innledende scenene. Dette er en kvinne som gjør det hun synes hun må gjøre. Følelsene må vente til etterpå. Og det er etterpå, når hun har oppnådd målene sine og får tid til å tenke på det hun har gjort, at hennes fasade smuldrer og skyldfølelsen, oppriktigheten, ikke lenger kan stenges inne.

De to har motsatte forløp, og selv som allierte, fortrolige og konspirerende, er de ensomme også når de står sammen. Vekten av valgene de tar bærer de hver for seg. Det personlige ansvaret er nettopp det, personlig.

Tidløst

«Macbeth» er ett av Shakespeares korteste og mest kompakte dramaer, med en rask handlingsgang og en rivende utvikling, gjennom vekst og fall. Det er handlingsmettet og tanketett. Den ramme det har fått på Det Norske Teatret fremhever tidløsheten i det. Skjønt kostymenes skotske rutemønster framstår det som løsrevet fra et der og da, noe som gjør det lett å tenke på det som et her og nå, eller som et alltid og overalt.

Lydkulissene, komponert av Ole Alexander Halstensgård. Tore Ylvisaker og Ole Henrik Moe, knytter det til et teknologisk nå, samkjørt med det kalde, kantete, blanke og glatte rommet.

Premieren var på Det Norske Teatret 1. september 2018.