September 2018: Phantom of the Opera

«Phantom of the Opera». Folketeateret/Scenekvelder. Av: Andrew Lloyd Webber, Richard Stilgoe og Charles Hart, oversatt av Atle Halstensen. Med: Espen Grjotheim, Mira Ormala, Carl Lindquist, Solveig Kringlebotn, Jannike Kruse, Hans Marius Hoff Mittet, Markus Bjørlykke, Øyvind Boye Løvold, Arvid Larsen, Charlotte Brænna, Trond Teigen, femten orkestermusikere m.fl. Regi: Stephen Barlow. Musikalsk ansvarlig: Atle Halstensen.

KOMMENTAR: Overdådig eventyr.

TERNING: FEM.

Påkostet prakt

«The Phantom of the Opera» er en storslått scenekveld.

MUSIKAL: Monumental musikk. Dunkel mystikk. Melankolsk romantikk. Skjebnetung, sentimental dramatikk. «The Phantom of the Opera», som skjønt den ikke kalles «Operafantomet» nå for første gang vises i norsk oversettelse, er en av de moderne musikalklassikere som både bærer med seg en tidløshet og en eim av en annen tid. Eventyret handler om utpresning, manipulasjon og oppofrelse, om utstøtelse, hevn, eiesyke og et savn etter skjønnhet. La det være nok sagt om handlingen, i «Phantom» er det ikke den som er poenget.

Stemmeprakt

Andrew Lloyd Webbers musikk, som blander innflytelser fra en lang rekke epoker i et umiskjennelig Lloyd Webbersk uttrykk, er både en 1980-tallstidsmarkør og en brobygger mellom tider. Hans komposisjoner gir meg alltid lyst til å bruke merkelappen «samtidsbarokk»: Musikken, som altså føyer sammen sjangre og tidsepoker, er svulstig, men samtidig harmonisk. Den er så rikt dekorert, for ikke å si utbrodert, med detaljer at den fort kan virke overlesset, men samtidig er den så melodisk, med så klare grunnlinjer at den beholder sin orden. På Folketeateret sørger lydmiksen for at sangerne får stjernerollen, og det høyst fortjent - de er ypperlige sangere, fra Espen Grjotheim i tittelrollen, via finske Mira Ormala som den inntagende Christine og svenske Carl Lindquist som hennes forelskede Raoul, Solveig Kringlebotn som furten diva og Markus Bjørlykke som hennes mannlige motstykke, Jannike Kruse som stram ballettmester med hemmelig kunnskap, Hans Marius Hoff Mittet som pengetellende operasjef og Øyvind Boye Løvold som hardt prøvet prøveleder. Ikke for det, musikerne får også sine anledninger til å skinne. Under Atle Halstensens musikalske ledelse har hvert av instrumentene (eller hver av instrumentgruppene partier der de får dominere lydbildet. Et orkester på femten musikere spiller live. Seks ballettdansere gir koloritt. Et operakor gir kraft til massescenene.

Bildedrakt

Bildene er velkomponerte, de også, godt balansert mellom hyllest til og parodi på operasjangerens egen svulstighet, elefant inkludert. Scenografien, en kjærlighetserklæring til gamle teaterbyggs eksentriske skjulesteder, er spesiallagd for Oslos Folketeateret, av Andrew Riley. Den har i seg stemningene fra West End-oppsetningen i London, men er ingen kopi. Det samme kan sies om Stephen Barlows regi og Ewan Jones' koreografi. Howard Hudsons lysdesign bør nevnes spesielt. Skyggevirkningene understreker det gotiske i grunnmaterialet, og gjør spøkelsestroen troverdig. Grjotheims operafantom er menneskelig, ikke overnaturlig, hans skader og de skader han påfører menneskene rundt seg stammer fra et levd liv i utstøtt ensomhet, men at omgivelsene kan tro at hans triks og skremsler oppstår i en åndeverden er fullt forståelig i disse mørke rommene med sine skyggesoner og skjulte irrganger.

Premieren var på Folketeateret 7. september 2018.