September 2018: Hotel Norge

«Hotel Norge». Den Nationale Scene. Av: Yngve Sundvor. Med: Pål Rønning, Eirik del Barco Soleglad, Kjersti Elvik, Kim Kalsås, Sverre Røssummoen, Reny Gaassand Folgerø, Stine Robin Berg Hansen. Regi: Yngve Sundvor

KOMMENTAR: Femstjerners hotell.

TERNING: FEM.

Rom for så mangt

Krim og komedie. Livsfilosofi og dødsfilosofi. Ømhet og hardhet. Og mye mer.

TEATER: Yngve Sundvors hotell har mange rom. Rent bokstavelig blir gjestene på «Hotel Norge» - publikum - bare blir kjent med to av dem, resepsjonen og rom 405. Mer metaforisk besøker vi likevel mange flere, for i denne forestillingen ligger rom i rom i rom i rom. Vegger flyttes ikke bare på tvers av tider, men også gjennom å innkvartere ulike teatersjangre og stilnivåer, ulike humorsjangre og humornivåer, ulike musikksjangre, ulike referanseverdener, ulike språkstiler, ulike underliggende stemninger.

Buffet-prinsippet

Som regissør og dramatiker, både her og generelt, bruker Sundvor det samme prinsippet som gjelder på en velutstyrt frokostbuffet. Der plukker en med seg det en liker, for det kan godt være godt også om det ikke vanligvis serveres sammen. Og godt er det, for det aller meste. For undertegnede er det bare en (helt kort) replikkveksling i «Hotel Norge» som smaker vondt, og det er når ordet «neger» brukes for å vekke latter. «Neger», sier en. «Svart», retter den andre automatisk. «Ja, han var svart», svarer den første, som så fortsetter sin fortelling, og dette svaret, og den godlynte ignoransen det er levert med, er altså vitsen. I sammenhengen disse setningene er satt i, kan de dessuten forsvares som del av en større vits om uvitenhet på flere plan - men dette siste er noe som kan formidles, og som blir formidlet, også uten og utenfor denne replikkvekslingen.

Nok om det, og tilbake til buffeten: Sundvors spesialøvelse er altså stil-, referanse- og sjangersammensetninger. Han vet både hvordan en effektivt beveger seg mellom sjangre, og hvordan en kan legge inn brudd for å få størst mulig virkning. Særlig er han god til å bruke referanser til å skape brudd. Disse ferdighetene kommer til god nytte i «Hotel Norge», som har merkelappen krimkomedie.

Hva og når

Skal en skape krimkomedie er et viktig spørsmål hva - eller hvor mye - som skal avsløres når. I krim skal avslutningen helst komme overraskende på publikum. I komedie skal tilskueren gjerne kunne føle seg smartere enn rollefigurene, og med det forstå mer enn og før det rollefigurene gjør. Sundvor og hans team har løst denne motsetningen ved å la «Hotel Norge» huse mer enn ett mysterium. Selv om noen av tilskuerne vil kunne forstå hotellets hemmelighet på et tidlig tidspunkt (antydningene er lagt temmelig tett og er til tider temmelig tydelige), vil løsningen på et annet mysterium kunne komme mer som en overraskelse mot slutten. Underveis finnes dessuten andre overraskelser å more seg med, å glede seg over, å tenke gjennom og å fundere på. Vertskapet - altså skuespillerne - balanserer ypperlig mellom stiler, som de også gjør mellom generelle typetrekk og individuelle særtrekk.

Leiko Fuseyas teaterscenografi er mangesidig og fleksibel, men samtidig helhetlig og stilig. Selv scenearbeiderne er kledd i bæreruniformer.  

Premieren var på Den Nationale Scene 15. september. Anmeldelsen er skrevet med grunnlag i forestillingen 19. september.