Mai 2018: Lyset skal bare skinne på meg og mine ønsker

«Lyset skal bare skinne på meg og mine ønsker». Trøndelag Teater. Av: Elfriede Jelinek, oversatt av Elisabeth Beanca Halvorsen. Med: Isak Holmen Sørensen, Janne Kokkin, Kenneth Homstad, Stine Fevik, Vetle Bergan. Regi: Ole Johan Skjelbred.

KOMMENTAR: Idéutveksling på moten.

TERNING: FIRE

Under klærne

Et utstillingsvindu for tankegods om klær og forbruk.

TEATER: Hva ville skjedd om klesbutikkens utstillingsdukker kom til live? Hva ville de ha sagt og gjort? Spørsmålet melder seg når skuespillerne i «Lyset skal bare skinne på meg og mine ønsker» entrer scenen. De har hetter foran ansiktene, som får dem til å se ut som nettopp butikkenes mannekenger. I drøyt to timer skal de filosofere over og herje med ideologien bak og under klærne, og selv om ansiktsmaskene ikke blir sittende på så lenge, bevares følelsen av at dette foregår i et utstillingsvindu, der mennesker har lite de skulle ha sagt, og moteindustrien desto mer.

Tankestrøm

Elfriede Jelineks tekst befinner seg et sted mellom kåseriet, prekenen og den frie tankestrømmen. Den kan oppleves som om den går i sirkler, ikke gjennom språklige gjentakelser, men gjennom ankerfester for tematikk som den flere ganger vender tilbake til. Ole Johan Skjelbreds regi har kledd den i en drakt av drømspill, blandet med moteoppvisning og installasjonskunst.

Det handler om forbrukerkultur, helst med en u- foran kulturen. Om penger og fordeling, bærekraft og mangel på bærekraft, forfengelighet, kroppspress og kjøpepress. Det handler om reklamens påvirkning, nærmest propaganda, for forbruket som religion, og om mennesket som tar imot denne påvirkningen. Det handler om selvbilder formet av tekstil. Teksten er massiv, selv etter nedredigering av regissør Skjelbred og dramaturg Siri Løkholm Ramberg er den komplisert og til tider krevende å huske for skuespillerne. Suffløren må flere ganger gi stikkord. Samtidig er den musikalsk og rytmisk, og rik på ordspill. Noen ganger virker ordene valgt mest for ordlek, som om meningen er mindre viktig enn lydene. Men likevel, eller kanskje nettopp derfor, smyger også visdomsord med uventet mening seg stadig inn, opp og fram.

Taktskifter

Ole Johan Skjelbred har lagt inn flere stemningsbrudd og taktskifter i måten han bruker skuespillerne. Deler av teaterforestillingen «Lyset skal bare skinne over meg og mine ønsker» er fulle av fysisk utfoldelse, lekne og absurde. Men dette er de på en måte som understreker det mekaniske eller kanskje heller ikke-menneskelige preget i spillet. Den tyske originaltittelen er «Das Licht im Kasten», som betyr noe i retning av «Lyset i monteren». Og scenografien, også signert Skjelbred, kan minne om nettopp en utstillingsmonter, eller et utstillingsvindu, der hvite plastforheng rammer inn utstillingen.

Ane Aasheim har designet kostymene, og klart å få dem til å se ut som billigkopier av haute couture, med snitt, stoff og stilgrep som gjør dem til parodier på slikt en ser på catwalken, samtidig som de er mulige for skuespillerne å bevege seg nokså fritt i.

Premieren var på Trøndelag Teater 26. mai. Anmeldelsen er skrevet med grunnlag i forestillingen 29. mai.