«Sykle i snøstorm». Hålogaland Teater. Av: Liv Heløe. Med: Isak
Bakli Aglen, Geir Martin Damsgård, Ingrid Mikalsen Deinboll, Emilie Elstad,
Kristian Fr. Figenschow, Tove Oppegård Flæsen, Tuva Frydenlund, Jørn Fuller-Gee,
Frida Lydia Hansen, Jennifer van der Hart, Kristine Cornelie Margrete Hartgen,
Liv Hanne Haugen, Ludvig Herstad, Ketil Høegh, Guri Johnson, Inge Kolsvik,
Sigmund Lahn, Vera Østbye Lysnes, Harald Bakkeby Moe, Bao André Nguyen, Nasra
Omar, Bodil Onsøien, Peder Emil Sandøy, Mariama Fatou Kalley Slåttøy, Marita
Isobel Solberg, Åsne Storli, Frida Mathea Sørbøe, Hege Holte Østbye, Ingvild
Emilie Østgård
Regi: Petter Næss og Un-Magritt Nordseth.
KOMMENTAR: Problemer i praksis.
TERNING: TRE
Ikke et forskningsfunn
Som kunstnerisk utforskning er «Sykle i snøstorm» en
misbrukt mulighet.
TEATER: I teorien handler det om kunnskap og kunnskapsutvikling
i Nord-Norge, om sammenhengene mellom å bygge viten og å bygge samfunn. I
teorien. I praksis sliter «Sykle i snøstorm» med å finne balansen mellom konkret
og abstrakt. Hvilke utvalgte detaljer kan gi liv til et større bilde? Hva kan løftes
opp og gjøres til en felles ramme?
Sett under ett blir innholdet både for lettvint og for vagt,
og samtidig for ivrig etter å gjenta gamle myter om forskere som asosiale,
språklig klossete og distré mennesker uten interesse for verden utenfor
akademia.
Happening
Som event eller happening, «høstens opplevelse», som det
heter på reklamespråk, kan nok «Sykle i snøstorm» ha sin funksjon. Hvor og når
kan en ellers bruke en mørk høstkveld på å stå (trygt innrammet av høye gelendre
både foran og bak) på en fiskemerd som flyter på fjorden, mens en ser dansere
opptre på en flytebryggescene i midten, og i vannet i sirkelen merden danner? Lysene
fra byen og lysene i Øystein Heitmanns lysdesign deler oppmerksomheten med lyd
av sang og trommer. Dette er avslutningsdelen i «Sykle i snøstorm», og kveldens
mest minneverdige innslag. Det kommer etter tulipanplanting på dugnad fulgt av fire
innendørssekvenser i ulike deler av teaterbygningen.
«Sykle i snøstorm» begynner (etter plantingen) med en todelt
fellesleksjon i storsalen. Publikum sitter i trapper på det som vanligvis er
scenen, mens skuespillere og dansere bruker salen til å framføre forenklede høydepunkter
fra Universitetet i Tromsøs tilblivelseshistorie. En distriktspolitisk
historietime blandet med lokalpatriotisme, med snev av festtale, som går over i
en kollasj av vitnemål fra nåtidsstudenter, med mer enn et snev av festtale.
Deretter går publikum videre inndelt i tre grupper, der fargen på armbåndet en
har fått utdelt avgjør hvilken rekkefølge en opplever de neste tre delene i.
Tre leksjoner
I en av disse tre (kalt «Rettigheter») viser Kristian Fr.
Figenschow og fire sangere fra Vokal Nord en i dobbel betydning animert framstilling
av en gruvekonflikt i et bygdesamfunn, der ordfører, gruvegründer, naturverner,
reindriftsame, forsker, fisker, anonym innbygger og diverse direktorater og
andre offentlige etater forsøker å avgjøre om gruven skal bygges ut og hvor
avfallet skal gjøres av. Alle roller spilles som utvendig typekomikk i en
enmannsrevy av Figenschow, bortsett fra kollektiver som for eksempel
kommunestyret, som synges av sangerne. Bakveggen er fylt av pedagogiske
tegninger projisert i hvitt på mørkt grått. I neste rom («Klima») filosoferer
Guri Johnson og dansere over et tverrfaglig tokt med forskningsskip. Faggruppene
presenteres gjennom fysisk typetegning, der marinbiologen, fysikeren, geologen,
meteorologen, toksikologen, kjemikeren og matematikeren alle har kjennetegn fra
sine forskningsdisipliner, og de sammen utgjør et miljø som forsker på miljø. Gjennom
kostymer og videodesign farges rommet i pastelltoner fra havet. Koreografien
tilhører Un-Magritt Nordseth, og Sabina Jacobssons video skiller seg sterkt fra
den hun bruker i den samfunnsvitenskapelige bygdekommunen - i dette rommet er den
naturpoetisk. Det forsøker også teksten å være, ispedd faktainformasjon om fag
og skipsfellesskap. Tredje rom er omgjort til pub («Ressurser»), der Ketil
Høegh, Kristine Hartgen, Jørn-Bjørn Fuller-Gee og joikjazzband serverer drikke,
musikk og myter om forskere og teaterkunstnere. I alle deler har Liv Heløe
brukt intervjuer som grunnlag for sitt manus, og en må anta at fargeleggende
eksempler er fra reelle mennesker, men litt for ofte virker de like fullt
pregløse, enten klisjéfylte eller uten personliggjørende kjennetegn.
Premieren var på Hålogaland Teater 15. september 2018.
No comments:
Post a Comment