September 2018: Arbeidstittel: Savnet fellesskap

«Arbeidstittel: Savnet fellesskap». Nationaltheatret. Av: Jonas Corell Petersen. Med: Ole Johan Skjelbred, Andrine Sæther, Olav Waastad og Tone Mostraum. Regi: Jonas Corell Petersen.

KOMMENTAR: Kollasj på kollisjonskurs.

TERNING: FIRE.

Dogmenes død

I Jonas Corell Petersens teater er «sær» et honnørord.

TEATER: «Arbeidstittel: Savnet fellesskap» er hans særeste så langt, og den mest kaotiske. Forestillingen er halvspilt eller så, før jeg finner søylen jeg kan sortere tankene om den langs: Dogmer i oppløsning. Vi kan godt si at dette er dogmeteater for en dement verden, en verden som ikke er i nærheten av å kunne å samle seg om hva den skal tro på og ikke tro på, hva som skal regnes som allmenngyldig og hva som skal sies å være nisjer.

Vimsete

Fragmentert og forvirrende, ofte uttrykt gjennom ufullstendige metaforer, ufullstendige fortellinger, ufullstendige referanser, endog ufullstendige setninger, tar «Arbeidstittel:» for seg leveregler, normer, påbud og forbud. Den sveiper innom religion og blasfemi, fuglekikking og musikkmiksebord. Den besøker swingers-samfunn og arbeidskollegium, vennegjeng, bokklubb og ensomme rom. Tittelens fellesskap er ofte, slik tittelen også tilsier, utenfor rekkevidde. Skuespillerne framstiller stadig mennesker som ikke forstår hverandre, som snakker forbi hverandre, eller som, hvis de skulle forstå hverandre, er opptatte av helt ulike saker eller helt ulike sider av samme saker.

Formen er vimsete, en kollasj på kollisjonskurs med seg selv. Som i de tidligere oppsetningene «Vi tygger på tidens knokler» og «Øy» er teksten essayistisk fabulerende, med mange skifter og mange lag, ofte med interessant uttrykte egenoppfunne visdomsord og aforismer, absurde sammenstillinger, løsrevne betraktninger og galskapskomikk. Banalitet blandes med dypsindighet, eller i det minste med spor av dypsindighet - her er den gjerne ufullstendig, den også. Digresjoner knyttes til nye digresjoner. Stikkord forlates, og plukkes opp igjen lenge etterpå. Det spilles gitar, og synges (tilsiktet) naive sangtekster.

Sjarm og rot

En gjenoppstått Kristus dukker opp med naglemerker i hendene, og konfronteres med slikt han skal ha sagt - og enten det nå egentlig stammer fra Arbeiderpartiets valgkampslagord, EU-politikeres diskusjoner eller fra «Ellinors vise», mottar han alt med den samme velvillig unnskyldende, forbausede unnvikenhet. Samme skuespiller - Ole Johan Skjelbred - opptrer i en annen sekvens som massasjeglad norsk Italia-farer med tvilsomme sosiale antenner. Det er neppe hensikten at der skal trekkes linjer mellom disse skikkelsene.

Ja, vimsete er ordet. I dette ligger forestillingens sjarm, og dens komikk. I dette ligger også det som kan irritere deler av publikum, for vimset kan også oppfattes som rot, og det rotete preget blir forsterket av spillestil-valgene. I deler av forestillingen snakker skuespillerne forstyrrende sakte. I deler opptrer de bevisst amatørmessig. Her er strekk som virker både meningsløse og altfor lange, og skjønt undertegnede er åpen for at det er meg meningen unnslipper, og at den er klar for andre, tror jeg de er ment å være ugjennomtrengelige, at uoversiktligheten og forvirringen er et mål i seg selv.

Premieren var på Nationapltheatret 12. september 2018.