August 2018: Den spanske flue

«Den spanske flue». Oslo Nye Teater. Av: Franz Arnold og Ernst Bach, oversatt av Marianne Sævig. Med: Kim Haugen, Birgitte Victoria Svendsen, Henriette Faye-Schjøll, Andreas Stoltenberg Granerud, Nils-Ingar Aadne, Petter Vermeli, Ingvild Holthe Bygdnes, Trond Høvik, Eldar Skar, Cornelia Børnick, Helle Haugen, Morten Røhrt, Leif Osen. Regi: Jens August Wille.

KOMMENTAR: Et fortidsfenomen.

TERNING: TRE

Fordums flue

En flue kan ikke vare evig.

TEATER: «Fordi du trodde du kjente den», står det på Oslo Nye Teaters plakater for «Den spanske flue». Det spørs om det holder som begrunnelse. Det spørs også om ikke den andre opplagte begrunnelsen har gått ut på dato: «Den spanske flue» har en lang historie som kassasuksess på norske teatre. Den ble først vist for mer enn hundre år siden - den hadde verdenspremiere i 1912 og norsk premiere i 1915. Runar Borges regi fra 1989, med Henki Kolstad, Kjersti Holmen, Øivind Blunck og Guri Schanke, ble også en TV-klassiker. Kan den fortsatt holde på oppmerksomheten i dag? Undertegnede har sine tvil.

Fysisk komikk

Oslo Nye Teater er bartene og parykkene overdimensjonerte, vippeskjørtene er overdimensjonerte, telefonen er overdimensjonert og kniplingene er overdimensjonerte. Lydeffektene er overdimensjonerte, ansiktsuttrykkene er overdimensjonerte, og gestene er overdimensjonerte. Sminke og antrekk trekker tankene mot sirkusklovneri, pantomime og commedia dell'arte. Spillestilen er oppskrudd fysisk karikatur. Kroppsspråket er lekent og sporty, med løping, hopping, spretting og strekking, klatring og krabbing og knall og fall. Rommet, i scenografi av Camilla Bjørnvad, er (heldigvis) ikke realistisk, det heller. Trapper og avsatser fungerer som klatrestativ, i mønster som av gulvparkett (men lagd av gymmatter, slik at skuespillerne skal kunne boltre seg). På tre sider fungerer trampoliner som innganger. De brukes ikke hver gang noen kommer inn eller forlater, men når de er i bruk, forsterkes den fysiske komikken og følelsen av tempo. «Hektisk» og «hurtig» er naturligvis ikke det samme som «morsomt», men i det fysiske spillet er der tempo over denne «Den spanske flue», et tempo som står i kontrast til språket og omstendighetene.

Farskap og dårskap

Intrigen bør være velkjent. Her spinnes morskap ut av tvil om farskap, med mye dårskap i beste borgerskap. I ungdomsgenerasjonen løper hormonene løpsk. I voksengenerasjonen forsøker en å skjule egne ungdomssprell. Det er noe inntagende over den keitete romansen mellom Betty (Ingvild Holthe Bygdnes) og Henrik (Nils-Ingar Aadne), spesielt satt opp mot den mer utagerende duoen Fritz (Andreas Stoltenberg Granerud) og Paula (Henriette Faye-Schjøll). Voksenpersonene blir jevnt over mer utydelige.

Farsens forse er at den ufarliggjør. Menneskelig feilbarlighet er en selvfølge. Endimensjonale figurer kludrer til sine liv, men katastrofene får ingen reelle konsekvenser, og tilskueren kan le og føle seg overlegen. Publikum ser jo alt det skikkelsene på scenen ikke ser. Publikum forstår jo misforståelsene. Publikum vet jo at alt ordner seg til sist. Det spørs likevel om det er nok.

Premieren var på Oslo Nye Teater 30. august 2018.