«Hundre hemmeligheter». Cirka Teater/Trøndelag Teater/Trondheim
Voices/Riksteatret. Av: Anne Marit Sæther (tekst) og Eirik Hegdal (musikk).
Med: Sondre Pettersen, Kingsford Siayor, Ingrid Bergstrøm, Hans Petter Nilsen
m.fl. Regi: Kjersti Haugen og Anne Marit Sæther. Musikalsk leder: Siri Gjære.
Gripende totalkunstverk.
TERNING: FEM
Mystisk magisk realisme
«Hundre hemmeligheter» er sterkt og overbevisende familieteater
med tiltro til publikum.
MUSIKAL: Mamma (Ingrid Bergstrøm), pappa (Hans Petter Nilsen)
og tretten år gamle Jørgen (Sondre Pettersen), skal flytte inn i Mormors gamle
hus. Jørgens aller beste venn Mika (Kingsford Siayor) kommer for å hjelpe til.
Han er den som får dele spenningen når Jørgen finner tretten brev adressert til
seg selv, med påskriften «må ikke åpnes».
Skisse og univers
På et tekstlig plan består «Hundre hemmeligheter» av sparsomt
utvalgte ord som ofte fungerer både på et bokstavelig og et billedlig nivå. Vennskap
og familiebånd defineres gjennom raskt skisserte minimytologier, og verbale bilder
fra dialogen gjentas flere ganger i sangtekstene.
Fysisk, visuelt og lydlig, er den et univers av magisk
realisme. Når Jørgen leser sine brev, møter han eventyrlige, mytiske figurer - en
syklende Zakariankazarian (Marianne Meløy), en vingehest (Tor Ivar Hagen), en
bagasjemann (Per-Theodor Paulsen) - som utvider og konkretiserer følelsene hans.
Bruken av nysirkuselementer, som luftakrobatikk og sykkelklovneri, forlenger fantasisprangene
og illustrerer mysterier.
Lydkulisser og musikk vrir på og nyanserer inntrykk,
samtidig som de gir publikum rom til å tenke egne tanker uten at Jørgen må
tolke dem for dem. Hovedinstrumentet er stemmen, dels naturell, dels
teknologisk manipulert. Vokalensemblet Trondheim Voices karakteriserer Jørgens
følelsesliv gjennom sine harmonier og kontraster, ofte med et preg av noe
overjordisk, ikke-menneskelig, metafysisk. Løsningen oppleves som frisk og
original og en svært effektiv stemningsskaper.
Varsler
Varslene om uhygge er mange, og spres fra et nokså tidlig
tidspunkt, kanskje for tidlig, for det er bare så vidt etablert hvor trygg og
glad Jørgen er, og hans undring over brevene han får er bedre begrunnet enn
hans uro. En stund veksler forestillingen mellom denne hemmelige uroen og hverdagslig
idyll. En pappa-sang om kjærligheten fra far til sønn kan virke søtladen. Men
denne vil endre kulør i lys av ting vi senere får vite, og på ett tidspunkt
blir det å kunne tenke tilbake på den helt nødvendig.
Hovedavsløringen kommer brått og bardust. Jørgens reaksjon,
forvirring og fortvilelse, er lenge uten ord, formidlet gjennom hans bevegelser,
og bevegelsene som skjer rundt ham. Han avviser foreldrene, løper vekk fra dem,
flykter, romelementene flytter seg rundt ham, de gjør rommet vekselsvis
trangere og åpnere, naknere, ødelagt. De bryter sammen i deler, en oppløst
virkelighet, omskiftelig, ustabil og utrygg, slik Jørgens liv plutselig også
framstår for ham. Bakteppet åpner seg, en stormfull himmel avdekkes. Også den,
og lydbildet, kan beskrives med de samme karakteristikkene. Omskiftelig.
Ustabilt. Utrygt. Vann faller. Figurhoder svever. De mytiske figurene Jørgen
har møtt to ganger før vender tilbake. Første gang var de nøytrale, som hvitt brevpapir
med bokstaver på, neste gang bar de hver sine kraftige farger, men denne gang
opptrer de i mer truende utgaver, lemlestede, skadde, feildimensjonerte og i
gråtoner. Mamma og pappa dukker opp i figurversjoner, gjenkjennelige, men
annerledes enn slik Jørgen har kjent dem, mindre, mer skrøpelige og mer sårbare.
Han avviser dem igjen. Så kryper skuespiller-mamma og skuespiller-pappa ut av
en haug krøllet papir, og forestillingen går inn i en ny og samlende fase.
Tillit
«Hundre hemmeligheter» viser tillit til at publikum, også
den yngre delen av det, er i stand til å skrive sin egen undertekst inn i
historien. Den kan handle om tilgivelse, om identitet, om tiltro eller
fellesskap, om trygghet og tilhørighet, om forandring, uunngåelighet, eller om løgn
og utrygghet.
Samtidig formidles flere felles budskap med stor klarhet: At
de båndene vi velger er vel så viktige som de båndene vi er født inn i. Og at det
ikke bare er mulig å gå videre i livet etter en krise - det er faktisk det eneste
man kan gjøre.
Etter endt spilleperiode på Trøndelag Teater skal
forestillingen på turné med Riksteatret.
No comments:
Post a Comment