«Mot i brøsta». Edderkoppen/Feelgood Scene. Av og med:
Sigrid Bonde Tusvik, Else Kåss Furuseth og Henriette Steenstrup, med
tekstbidrag fra bl.a. Hanne T. Asheim, Tore Nysæther, Karsten Fullu og Kjetil
Kooyman. Regi: Arvid Ones. Musikalsk ansvarlig: Jan Kristoffersen.
KOMMENTAR: Intimitetsgrensehumor for full pupp.
TERNING: FEM
Brøstfagert
Henriette Steenstrup, Else Kåss Furuseth og Sigrid Bonde
Tusvik gjør intimitetstyrannisk femitematikk til sin egen. Med vri, så klart.
SHOW: Mensblod. Inkontinens. Skamspising. Mammakropp.
Facebookfasadeoppussing. Rumpeballristing. Ideen om kvinner som grenseløse,
privatlivsfikserte, bagatellbesatte, sjølopptatte, bortskjemte og overdelende
vesener får gjennomgå grundig i «Mot i brøsta».
Det kunne blitt klamt, hadde det ikke vært for at det er så
herlig ufarliggjørende.
Damegreier
Det er ikke flink pike-syndromet som står i sentrum for «Mot
i brøsta», tvert imot. Dette er et show om uflink pike-syndromet. Trioen
henviser underveis til egen forestilling som et «dameshow», og de driver gjøn
med alle mulige og noen nokså umulige måter kvinneliv kan gå skeis på. Når det
kommer til stykket er de fleste av de potensielle nederlagene nokså uviktige,
og selv om akkurat dét ikke påpekes spesielt, går det tydelig fram gjennom
utvalget. Den som vil kan se «Mot i brøsta» som en oppfordring til å blåse mer
i om en dummer seg ut, med de mange rollefigurene som (uperfekte) eksempler til
etterfølgelse. Eller en kan tolke «Mot . . .» som en erklæring om at det ikke
er mer mot, men mer latskap, som trengs om en ønsker å senke kravene til seg
selv.
Ikke misforstå: Tusvik, Furuseth eller Steenstrup framstår ikke
som late. De holder et høyt tempo showet igjennom, med kjappe skifter og
bevisst koreograferte fysiske krumspring (André Danielsen har stått for
koreografien). Steenstrup trosser til og med halssykdom for å gjennomføre - med
en stemmebruk som gjør det vanskelig å tro at hun sliter med halsen, selv for
den publikummer som på forhånd vet om det.
Artist-ap
Parodiinnslag bryter med hovedtematikken, men utvider den
samtidig, gjennom ap med artister som Ingrid Bjørnov og Elisabeth Andreassen,
og deres respektive imagebygging. En svensktopp-parade og en «Game of
Thrones»-sketsj er mer ustyrlige, begge med en digresjonspreget crazykomikk som
på sett og vis også passer overens med resten av showinnholdet.
Guttebandet (Sigrid Bonde Tusviks begrep) bidrar med god
støtte, uten noen gang å stjele rampelyset fra hovedartistene.
En faktaopplysning: Menshumor er ikke «upløyd mark», heller
ikke på den norske humorscenen akkurat nå. Også Dag Sørås gjør poenger ut av kvinnelige
kroppsvæsker i sitt sceneaktuelle «Kognitiv dissonans» - dog ikke med like
tydelig illustrerte livmorkrampe-inspirerte dansebevegelser som følge.
Premieren var på Edderkoppen 17. september 2014.
No comments:
Post a Comment