Juli 2013: Slowgirl

FAKTA: «Slowgirl». Rica Hotel Havna, Tjøme/New Times. Av og med: Brit Elisabeth Haagensli. Regi: Peter Brandt. Musikk: Terje Norum.

Klovn, kåsør, menneske.

TERNING: FIRE

Sent, men variert

«Slowgirl» er et viltert virvar av et show.

SHOW: Inn kommer Brit Elisabeth Haagensli. Men hva i alle dager er det hun har på seg? På hodet bærer hun en underlig fjærpryd - ikke noe en Vegas-sparkepike, en indianerhøvding eller en renessansenarr ville ha kjent igjen. På kroppen har hun en hvit sommerbukse og en batikk-kittel, dekket av en fargeskrikende kåpevest med paljettbesatt bryststykke, epåletter på skuldrene og ermer. Fra den henger neonfargede frynser. Kostymet, designet av Cårejånni Enderud, gir klar beskjed: Forvent ikke en diva. Forvent en klovn.

Variasjon

Klovne gjør hun, selv etter at hun har tatt av seg den øyeskjærende kåpa, men ikke bare. «Slowgirl» er et innholdsrikt og variert show, som beveger seg fra det mest underfundige til det mest høylytte. Brit Elisabeth Haagensli fyller 60 i august. Hun har vært artist i hele sitt voksne liv. I «Slowgirl» viser hun ulike sider av seg selv og sitt sceniske virke. Som parodiker. Som sanger. Som kåsør. Som skuespiller. Som revyartist. Som observatør og formidler av mellommenneskelighet.

Stilistisk, og tilsynelatende tematisk, er spennet stort. I den grad her er et samlende stikkord er det «kommunikasjon». Å nå inn til andre. Å prøve å nå inn til andre. Å lykkes eller å feile i forsøket. Hun sier det ikke direkte, men det er lett å forlate «Slowgirl» med tanken om at drivkraften, for Brit Elisabeth Haagensli, er nettopp kommunikasjonen. Møtet. Det å dele en opplevelse. Betyr det at hva man kommuniserer om, og hvordan, er underordnet? At innholdet ikke er viktig? Kanskje, muligens. Det kan virke som om «Slowgirl» både har innslag som er viktige for Brit Elisabeth Haagensli, og innslag som er mer tilfeldig valgt.

Seg selv

Sketsjmaterialet er showets svakeste ledd. Haagensli gir inntrykk av å ville hedre en revytradisjon også hun har tatt del i. Men der ligger en grense mellom å hylle tradisjoner og å framstå som utdatert, og virkemidlene som brukes i flere av sketsjene kan bli i overkant brautende, i alle fall for undertegnede. Jeg finner at Brit Elisabeth Haagensli kommuniserer best når hun framstår som Brit Elisabeth Haagensli. Når hun peprer sitt publikum med mer eller mindre treffende onelinere. Når hun roer ned tempoet med små og store betraktninger fra liv og hverdag, av og på scenen. Når hun, sammen med sin musiker Terje Norum, mimrer i tekst eller toner. I alt dette framstår hun som et varmt, troverdig og sympatisk «seg selv». «Slowgirl» ville blitt mindre variert, men trolig også sterkere og mer oppriktig, om Haagensli og hennes regissør Peter Brandt hadde rendyrket dette.

Premiere var på Tjøme Hotell Havna, Tjøme, 05.07.2013.

Juli 2013: Signalerkommentar Komiprisen, Ingenting å le av

Er det noen vits i Komiprisen uten standup?

Ingenting å le av

KOMIPRISEN «prøver å fornye seg», heter det i NRK, som skal sende prisutdelingen. Resultatet er ikke innovativt: Inn kommer nye kategorier for skjermkomikere, det vil si beste kvinnelige og mannlige TV/film/nett-komiker. Ut går kåringen av årets standupkomiker, den kategori mange av oss har oppfattet som prisens mest sentrale. Ut går også årets beste nummer, den kategori som tydeligst hedrer tekstforfatterens arbeid.

INNEN STANDUPMILJØET er reaksjonene sterke, og showboikott antydes. «Skandale», sier Terje Sporsem på Twitter. «Trist», mener Nils-Ingar Aadne. «Da er det vel bare å gå for hedersprisen i 2048», ironiserer Ørjan Burøe. Samtidig latterliggjøres scenejuryen, som i år består av Annette Mürer, Tor Andersen, Simen Sand, Svein-Helge Høgberg, Roald Øyen, Maja Løvland og Merete Lingjærde. Snittalderen er 60 år. Lisa Tønne kaller dem «eldre enn sola».

Selv spør jeg meg hva som er poenget med prisen. Å hedre det beste i norsk humor, eller å få tid til mest mulig egenreklame for flest mulig TV-programmer i TV-showet 24. august? Man kan mistenke det siste. Om det første var hensikten, var standup-kategorien selvskreven. Det er her aktiviteten er høyest og utviklingen går raskest.

STANDUPKOMIKERNE blir fortsatt bedømt, sier NRKs prosjektleder Stian Malme, i «alle de andre kategoriene det er naturlig å vurdere dem i». 

Vi får tro det er snakk om beste sceneshow, beste kvinnelige og mannlige artist på revy og komediescenen, beste gjennombrudd og publikumsprisen. Men soloshowene som er nominert i disse kategoriene i år er konseptuelle show med styrt dramaturgi, uten standupens spontanitet. Forhåpentlig hedres tekstforfatterne fortsatt i fagprisen, der de nominerte ikke offentliggjøres før utdelingen.

INNTIL NÅ har standup vært sin egen kategori, i prisutdelingen som i publikums bevissthet. Slik bør det også være. Det er en vesensforskjell mellom å spille en rolle i en lenge forberedt ensembleoppsetning der en eller flere andre har skrevet manus, og å framføre egne tekster alene foran et publikum, i ett med øyeblikket, uten backup, uten klipping eller redigering. I standup må komikerne vise hvor kreative de selv er. 

På en og samme tid er det humor på sitt mest grunnleggende og sitt mest krevende. Å stryke det fra Komiprisen kan sammenlignes med å arrangere ski-VM uten langrenn.

SLIK UNDERKJENNES humoren som fag, og slik utdefinerer Komiprisen seg selv. Det er ikke noe å le av.

Kommentaren sto på trykk i Dagbladets Signaler-spalte 02.07.2013.

Juni 2013: Stoltentann 2013

FAKTA: «Stoltentann i Stavern». Mot Normalt AS/Piraten Kro, Stavern. Av: Knut Nærum. Med: Stig-Werner Moe, Espen Bråten Kristoffersen og Morten Røhrt. Regi: Jonas Digerud. Musikkprodusent: Lars Bleiklie Devik/PhatCat Studios.

Satire i farseform, eller omvendt.

TERNING: FEM

Stolt valg

«Stoltentann» gjør norsk politikk til en lettsinnet lek.

SHOW: Det handler om piratisering av norsk politikk. Noen som synes de har hørt om det før? Det kan stemme. Sommershowet «Stoltentann» møtte for første gang publikum under valgkampen for fire år siden.

Gammelt og nytt

Grunnprinsippet er det samme som i 2009: Norsk politikk tolkes gjennom et sjørøverunivers, der skatten er oljeformuen og velgerne loves kokosboller og andre godsaker. Grunnstrukturen er også nokså lik. Men ellers er forandringene i «Stoltentann» større enn forandringene i norsk politikk i samme periode. Manus er nytt. Knut Nærum har oppdatert med flere nye skikkelser, mens andre (les: Trond Giske) er blitt mindre sentrale. Han har skrevet nye vitser og replikker, basert på mer eller mindre aktuelle saker, samt nye sangtekster, nå til popmusikk fra de siste 84 år, utvalgt og bearbeidet av Lars Bleiklie Devik. De nye sangene legger inn et ekstra lag av metahumor gjennom tittellikhet med originalene. Princes «Kiss» framføres som «Kliss», Michael Jacksons «Billie Jean» som «Billig Klin», mens Irving Berlins «Puttin' on the Ritz»  er blitt til «Putt'n på hospits».

Farsefart

Et nytt mannskap har mønstret på. Stig-Werner Moe, Espen Bråten Kristoffersen og Morten Røhrt spiller flere roller, med raskere skifter, enn Jan Gunnar Røise, John Brungot og Jan Martin Johansen gjorde i Grimstad. Jonas Digeruds regi er kjappere i tempo og mer farsepreget i virkemidler enn Erik Ulfsbys var. Farseformen gjør ikke satiren mer utydelig, men fungerer som en synliggjøring av at skillelinjene i den norske politikken ikke alltid er like tydelige. For å sitere Erna Blåberg (Morten Røhrt): «Nå gjelder det å sitte heeeeeelt stille i båten og bare snakke om det vi er enige om».

Fortsatt ironiseres det skarpt over dobbeltmoral, hykleri og retorisk tomprat langs hele det politiske spekteret. Det såkalte «politiske spillet», der strategi betyr mer enn sak, legger «Stoltentann» særlig vekt på, og det aktørene mangler i parodilikhet kompenserer de for gjennom metahumor og å gjøre oppmerksom på egne revyteknikker.

Premiere var på Piraten Kro, Stavern, 27.06.2013. På grunn av kollisjon med showet «Småtingsvalg», ble «Stoltentann 2013» anmeldt kveld to.

Juni 2013: Småtingsvalg

«Småtingsvalg». Apotekergaarden, Grimstad. Av og med: Hilde Louise Asbjørnsen, Åsleik Engmark, Jon Niklas Rønning og Ole Morten Aagenæs, med tekster også fra Trond Hanssen, Hanne T. Asheim m.fl. Regi: Vemund Vik.

Små ting, nokså store gleder.

TERNING: FIRE

Sommerlett showmiks

«Småtingsvalg» er en glad blanding av aktualiteter, bagateller og musikalitet.

SHOW: Åpningen kunne ha vært noe strammere, mellomstikkene kappet i. Kanskje kunne også rekkefølgen på innslagene vært byttet litt om på, så ett eller flere av høydepunktene hadde blitt vist tidligere. Det tar nemlig noe tid før showtemperaturen stiger i Grimstad i år. Men stige gjør den.

Musikalsk skala 

«Småtingsvalg» domineres - med enkelte unntak - av det sommerlette, med flere innslag fra hjemmesfæren enn den politiske sfæren, men aller mest fra den populærkulturelle sfære. Den musikalske bredden er mer bemerkelsesverdig, fra opera (et paradenummer for Åsleik Engmark, som får anledning til å imponere med sitt vokalregister), via mykjazz (Hilde Louise Asbjørnsens sikre domene) og norske klassikere (der Jon Niklas Rønnings Øygarden-nummer utmerker seg, med sitt mest sentrale humoristiske poeng i sitt melodivalg) til enkelt komp av det slag som framhever sangtekstene (til linjer som «hva skal jeg mene i romfolk-debatten, gi meg et godt perspektiv»).

Høyt og lavt 

Best fungerer «Småtingsvalg» når innslagene kombinerer det store og det lille, det høye og det lave. Engmarks «Carmen»-arier er nevnt. Paradise Hotel framføres som s-e-r-i-ø-s-t radioteater, et nummer av den typen som bekrefter alle radioteaterlytteres fordommer mot reality-tv-deltakere, og muligens vice versa (satt sammen av Rønning, framført av et samlet ensemble). Finanskrisen tolkes som burlesque med IQ (med tekst, melodi, opptreden av Asbjørnsen). Og kveldens eksempel på at revyvisen også egner seg for de store spørsmål er det Ole Morten Aagenes som framfører, med tekst av Åsleik Engmark. «Bipolar Superstar» beskriver innsiktsfylt de liv som har bråere skift, høyere topper og dypere daler enn det gjennomsnittsmennesket kaller normalt. Det er i seg selv ingen liten ting.

Premiere var i på Apotekergaarden i Grimstad 27.06.2013.

Mai 2013: Signalerkommentar, Den spontane scenen

At tilskueren ikke aner hva som vil skje en kveld i teatret er én ting. At skuespilleren ikke gjør det kan være direkte festlig.

Den spontane scenen

SIGNALER: Impro, heter det, i den engelskspråklige del av verden også improv. Begge deler er forkortelser for improvisert teater.

SJANGEREN har vært et kultfenomen i årevis, også i Norge. Særlig er undersjangeren teatersport - impro i konkurranse - populær, med egne lag og konkurranser i flere av landets byer. Friteatergrupper som Teater Liksom og Isenkramteatret har lenge brukt improvisasjon som produksjonsmetode og fortellerteknikk, og ikke bare i komedie. Men etter at Det Andre Teatret åpnet i Oslo høsten 2011 og ga miljøet sin egen scene har langt flere i publikum fått øyne og ører opp for fenomenet. Interessen har steget jevnt. Ofte er forestillinger utsolgt.

PÅ SITT BESTE er teaterimprovisasjon et oppkomme av fantasifullhet, kreativitet i fri flyt. På sitt verste er det full forvirring, retningsløst og amatørmessig. Ikke sjelden veksles det mellom begge deler i løpet av en og samme forestilling. Denne uforutsigbarheten er en sentral del av sjarmen. En billett til en improforestilling er som et lodd i lotteriet. Man vinner ikke hver gang, men det finnes mange premier.

EN VISS UNDERHOLDNINGSVERDI har det jo også når alt går på tverke: Mer eller mindre subtile signaler som ikke oppfattes av den skuespiller de er ment for, men i stedet av tilskuerne. Plutselige brudd i fortellerflyten. Eller imaginær scenografi som den som har skiftet i kulissene ikke vet om. Slikt gir et befriende lite selvhøytidelig preg og skaper ufarliggjørende utdritingshumor. Samtidig er det tilsvarende imponerende, det som klaffer, ferdigheter og reaksjonshastighet.

I IMPRO HAR IKKE skuespillerne noe å gjemme seg bak. Som jazzmusikere må de sette sammen riff og rytmer fra det repertoar de bærer i seg: Uttrykksmåter, tekster, dramaturgier, tematikker, gester, replikker. Ofte går det over i melodrama med høy klisjétetthet. Men det gjør også sjangeren til en metasjanger, full av henvisninger til annet teater, tv, film, musikk eller samfunn. Den som liker å leke «tar du referansen?» liker nok også impro.

KANSKJE er det derfor impro stadig vinner ny popularitet i nye studentkull. Publikum på Det Andre Teatret er i alle fall ofte yngre enn det man ser på standupklubber og i andre teatre, og kunstnerisk leder Nils Petter Mørland tenker på det som en mulig inngangsport til annet teater. Det kan ikke bare skyldes popcornmaskinen.

Kommentaren sto på trykk i Dagbladets Signaler-spalte 01.05.2013.