At tilskueren ikke aner hva som vil skje en kveld i teatret
er én ting. At skuespilleren ikke gjør det kan være direkte festlig.
Den spontane scenen
SIGNALER: Impro, heter det, i den engelskspråklige del av
verden også improv. Begge deler er forkortelser for improvisert teater.
SJANGEREN har vært et kultfenomen i årevis, også i Norge. Særlig
er undersjangeren teatersport - impro i konkurranse - populær, med egne lag og
konkurranser i flere av landets byer. Friteatergrupper som Teater Liksom og
Isenkramteatret har lenge brukt improvisasjon som produksjonsmetode og
fortellerteknikk, og ikke bare i komedie. Men etter at Det Andre Teatret åpnet
i Oslo høsten 2011 og ga miljøet sin egen scene har langt flere i publikum fått
øyne og ører opp for fenomenet. Interessen har steget jevnt. Ofte er
forestillinger utsolgt.
PÅ SITT BESTE er teaterimprovisasjon et oppkomme av fantasifullhet,
kreativitet i fri flyt. På sitt verste er det full forvirring, retningsløst og
amatørmessig. Ikke sjelden veksles det mellom begge deler i løpet av en og
samme forestilling. Denne uforutsigbarheten er en sentral del av sjarmen. En
billett til en improforestilling er som et lodd i lotteriet. Man vinner ikke hver
gang, men det finnes mange premier.
EN VISS UNDERHOLDNINGSVERDI har det jo også når alt går på
tverke: Mer eller mindre subtile signaler som ikke oppfattes av den skuespiller
de er ment for, men i stedet av tilskuerne. Plutselige brudd i fortellerflyten.
Eller imaginær scenografi som den som har skiftet i kulissene ikke vet om. Slikt
gir et befriende lite selvhøytidelig preg og skaper ufarliggjørende
utdritingshumor. Samtidig er det tilsvarende imponerende, det som klaffer,
ferdigheter og reaksjonshastighet.
I IMPRO HAR IKKE skuespillerne noe å gjemme seg bak. Som
jazzmusikere må de sette sammen riff og rytmer fra det repertoar de bærer i
seg: Uttrykksmåter, tekster, dramaturgier, tematikker, gester, replikker. Ofte går
det over i melodrama med høy klisjétetthet. Men det gjør også sjangeren til en
metasjanger, full av henvisninger til annet teater, tv, film, musikk eller
samfunn. Den som liker å leke «tar du referansen?» liker nok også impro.
KANSKJE er det derfor impro stadig vinner ny popularitet i
nye studentkull. Publikum på Det Andre Teatret er i alle fall ofte yngre enn
det man ser på standupklubber og i andre teatre, og kunstnerisk leder Nils
Petter Mørland tenker på det som en mulig inngangsport til annet teater. Det
kan ikke bare skyldes popcornmaskinen.
No comments:
Post a Comment