Kommentarartikkel april 2018: Tigerbussen kommer

Teater på hjul

Det oppsøkende teatret var ikke dødt.

SIGNALER: Det lyder 1970-talls: Om ikke folket kommer til teatret, skal teatret komme til folket. Det skjer igjen nå. Denne uka ruller Tigerstadsteatrets flyttbare teater Tigerbussen i gang. Den skal besøke oslobarn i nærmiljøet. Barna skal få se nylagd teater om temaer de er opptatt av. De fleste av forestillingene blir gratis, for målet er at alle barn i Oslo skal kunne se tigerne spille teater. Først skal kompaniet besøke områdene der flest fattige barn bor.

Det oppsøkende teatret hadde sin storhetstid på 1970-tallet. Forestillingene var ofte politiske, med tyngdepunkt til venstre, formater var små og enkle, og produksjonskostnadene måtte holdes lave. Utbyggingen av regionteatre og større teaterhus, økte forventninger til teknikk, og en politisk motreaksjon - jappetiden - gjorde formen mindre viktig, og dessuten ofte latterliggjort. Helt forsvant det ikke, verken her til lands eller andre steder. Selv i Donald Trumps fødeby, New York, driver The Public Theater fortsatt en ambulerende enhet som besøker blant annet fengsler, sykehjem og overnattingssteder for hjemløse med oppsetninger. I Norge virker tanken atter en gang ny, og Kulturrådet og Oslo kommune mener den er så god at de har bidratt med til sammen to millioner kroner for å få det til. Oslo Nye Teater, Det Andre Teatret og Redd Barna er også samarbeidspartnere. I forsøksperioden spiller Tigerstadsteatret også enkelte betalforestillinger, for publikum som ikke har forhåndsreservert.

I fjor fylte det samme kompaniet selve rådhussalen i Oslo Rådhus med en interaktiv teaterinstallasjon, «Tigerstadskids». Den gang kom barn fra alle kanter av byen for å kunne delta. Kunstnerne benyttet sjansen til å spørre barna hva de vil se teater om. De lyttet og noterte. Tigerstadsteatret bruker intervjuer som en del av idéarbeidet og tester også ut prosjektene på barn underveis. Blir det kunst av slikt? Eller ender det opp som et slags formålsparagraf-styrt sosialpolitisk omfordelingstiltak? Begge deler er naturligvis mulig, men dette er kunstnerne som allerede har bevist at de vet hva de gjør.

Også før Tigerstadsteatret ble stiftet hadde regissør Hilde Brinchmann arbeidet med interaktivt teater. Hennes tolkning av «Trollmannen fra Oz» for Brageteatret fikk Heddaprisen for beste barne- og ungdomsforestilling i 2015. Samme år sto Riksteatrets «Peer, du lyver!» på nominasjonslista, med manus av Tiger-kollega Toril Solvang. Året etter vant Hålogaland Teaters «Den sommeren pappa ble homo» prisen, også den med manus av Solvang. Produsent Wenche V. Paulsen har lang erfaring med å sende teateroppsetninger ut på veien. For Riksteatret har hun organisert turneer landet rundt. Dette blir annerledes: Bussen er i seg selv teatret, med et scenerom på 6 x 10 meter. Stort er det ikke, men fordi det er flyttbart, vil det likevel dekke store områder.

Kommentaren sto på trykk i Dagbladet 17. april 2018. Premieren på «Tigerbussen kommer» var 20. april.

 

Mai 2013: Signalerkommentar, Den spontane scenen

At tilskueren ikke aner hva som vil skje en kveld i teatret er én ting. At skuespilleren ikke gjør det kan være direkte festlig.

Den spontane scenen

SIGNALER: Impro, heter det, i den engelskspråklige del av verden også improv. Begge deler er forkortelser for improvisert teater.

SJANGEREN har vært et kultfenomen i årevis, også i Norge. Særlig er undersjangeren teatersport - impro i konkurranse - populær, med egne lag og konkurranser i flere av landets byer. Friteatergrupper som Teater Liksom og Isenkramteatret har lenge brukt improvisasjon som produksjonsmetode og fortellerteknikk, og ikke bare i komedie. Men etter at Det Andre Teatret åpnet i Oslo høsten 2011 og ga miljøet sin egen scene har langt flere i publikum fått øyne og ører opp for fenomenet. Interessen har steget jevnt. Ofte er forestillinger utsolgt.

PÅ SITT BESTE er teaterimprovisasjon et oppkomme av fantasifullhet, kreativitet i fri flyt. På sitt verste er det full forvirring, retningsløst og amatørmessig. Ikke sjelden veksles det mellom begge deler i løpet av en og samme forestilling. Denne uforutsigbarheten er en sentral del av sjarmen. En billett til en improforestilling er som et lodd i lotteriet. Man vinner ikke hver gang, men det finnes mange premier.

EN VISS UNDERHOLDNINGSVERDI har det jo også når alt går på tverke: Mer eller mindre subtile signaler som ikke oppfattes av den skuespiller de er ment for, men i stedet av tilskuerne. Plutselige brudd i fortellerflyten. Eller imaginær scenografi som den som har skiftet i kulissene ikke vet om. Slikt gir et befriende lite selvhøytidelig preg og skaper ufarliggjørende utdritingshumor. Samtidig er det tilsvarende imponerende, det som klaffer, ferdigheter og reaksjonshastighet.

I IMPRO HAR IKKE skuespillerne noe å gjemme seg bak. Som jazzmusikere må de sette sammen riff og rytmer fra det repertoar de bærer i seg: Uttrykksmåter, tekster, dramaturgier, tematikker, gester, replikker. Ofte går det over i melodrama med høy klisjétetthet. Men det gjør også sjangeren til en metasjanger, full av henvisninger til annet teater, tv, film, musikk eller samfunn. Den som liker å leke «tar du referansen?» liker nok også impro.

KANSKJE er det derfor impro stadig vinner ny popularitet i nye studentkull. Publikum på Det Andre Teatret er i alle fall ofte yngre enn det man ser på standupklubber og i andre teatre, og kunstnerisk leder Nils Petter Mørland tenker på det som en mulig inngangsport til annet teater. Det kan ikke bare skyldes popcornmaskinen.

Kommentaren sto på trykk i Dagbladets Signaler-spalte 01.05.2013.