September 2017: Revolusjon

«Revolusjon». Nationaltheatret. Av: Christian Lollike etter Mikkel Bolt Rasmussen, med tekstfragmenter av Sigrid Johannesen, oversatt av Njål Helge Mjøs. Med: Olav Waastad, Ole Johan Skjelbred, Trine Wiggen, Eindride Eidsvold, Mikkel Weum og Are Skare-Zachariassen. Regi: Christian Lollike.

KOMMENTAR: Latter og pessimisme.

TERNING: FIRE

Stylet tidsbilde

Hva skal til for å gjøre samfunnsoppvåkning til et salgbart konsept? Tilsett reklameestetikk og latter.

TEATER: Revolusjonerende er Christian Lollikes «Revolusjon» ikke. Revolusjonært kan en ikke si at det er, heller. Snarere viser teaterforestillingen et tidsbilde der menneskene vet at forandring må til, uten at de - det vil altså si vi - klarer å gjennomføre den minste endring. «Noe» må gjøres, det kan de fleste være enige i. Men når en skal bestemme hva dette «noe» er, ender det i avmakt. Mennesket snakker, mens kloden går under.

Menneske = forbruker

Etter en innledning som nok best kan beskrives som en underbevissthetssekvens - der ulike former for følelse av personlig utilstrekkelighet blir vist fram - introduserer Lollike oss for fire personer på en IKEA-utstilling. Det sies at de er IKEA-ansatte, men de ser mer ut som katalogmodeller, fanget i reklameestetikken. Olav Waastad, Ole Johan Skjelbred, Trine Wiggen og Eindride Eidsvold har blonde polyesterparykker og klær som går ton-i-ton i pasteller, de matcher med møblene, og hver bevegelse de gjør kunne, i alle sine trinn, vært brukt som poseringer for reklamefoto. De beveger seg sakte. Både ord og forflytninger framføres (i store deler av forestillingen) som i filmens slow motion. Også dette, kanskje, skal være et tegn på avmakt - eller på manglende vilje.

Miljøet er altså et forbrukermiljø, og som det er det et eksempel på de store konserners makt. Det gjelder både økonomisk og mentalt. Vi-et er verdens forbrukere, vi er nokså latterlige og nokså grunne. Estetikk er innhold, innhold er estetikk, og estetikken er masseprodusert, glatt. Hva er innholdet? Det er, langt på vei, det samme, også masseprodusert, også glatt. Det vi ser, er politisk bevissthet som salgbart konsept. «Revolusjon» forteller ingenting som ikke noenlunde oppdaterte mennesker vet fra før, og det er vel også poenget: Vi kjenner godt til krisene, men ingen følger opp med handling.

Kontrastkomikk

«Revolusjon» er pessimistisk teater, men det er også lattervekkende teater, både gjennom det saktegående kroppsspråket som er valgt, og gjennom kontrastene mellom de ulike personenes ord og positurer. Alvoret i ordene, og i de kriser ordene handler om, blir motsagt av stilgrepene, og det er stilgrepene som vinner kampen om oppmerksomheten. «Man får lyst til å storme ut på gaten og skrike», sier Trine Wiggen, mens publikum ler: Vi ser da hvordan hun, i sine langsomme bevegelser, gjør seg til.

Slutten - som skal få forbli en overraskelse for den som skal se forestillingen - punkterer latteren, og poengterer at det vi har sett forut ikke er noe å ta lett på, det heller.

Premieren var på Nationaltheatret 29. september.

September 2017: Closer

«Closer». POS Theatre Company i samarbeid med Østfold Kulturutvikling og Oslo Nye Teater, på Oslo Nye Centralteatret. Av: Patrick Marber, oversatt av Dagfinn Nordbø og Per-Olav Sørensen. Med: Nicolai Cleve Broch, Ester Grenersen, Andrea Bræin Hovig, Anders Danielsen Lie. Regi: Per-Olav Sørensen.

KOMMENTAR: Blandede følelser.

TERNING: FIRE.

Samlivets stollek

Mest interessant er «Closer» når den viser følelser som strir mot følelser.

TEATER: «R du ekte?», spør Larry (Nicolai Cleve Broch) den han tror er Anna (Andrea Bræin Hovig) i en sex-chat - typografisk utformet omtrent som en voksenversjon av «Skam». Dan (Anders Danielsen Lie), som sitter ved det andre tastaturet, bekrefter.

I Patrick Marbers «Closer» er spørsmålene om ekthet nøkkelspørsmål. Hvem er ekte? Hva er ekte? Hvilke følelser er ekte? Rollefigurene sliter med å finne ut hvem de selv kan føle seg mest ekte med. Er de mest tro mot seg selv i dette forholdet eller det neste?

Stollek

Handlingen i «Closer» utgjør et konsentrat av seriemonogami, eller, strengt tatt, av serie-nesten-monogami. Persongalleriet består av to kvinner og to menn i fire parkombinasjoner, en samlivets stollek, eller en oppdatert, litt forenklet «Runddans». Dette blir understreket av scenografien (ikke kreditert), som består av skiftende - vi kan alternativt kalle det utskiftbare - stoler, benker og sofaer, i kombinasjon med en bakskjerm som oppgir scenenummer, tidspunkt og sted. I avdelingen for pirk: Engelske «surgery» burde i dette tilfellet vært oversatt til «legekontor» heller enn «operasjonsstue». I avdelingen for mer pirk: Dette er ikke den eneste anglisismen som kunne vært luket ut av oversettelsen, og med det samme kunne en eventuelt også ha fjernet tidsmarkører som det at Anna - fotograf - ikke er på internett, eller at hun leverer fra seg negativer heller enn bildefiler.

Sammensatt

Tettest er dramaet og størst virkning har scenene når de viser ett menneskes blandede følelser for en og samme motpart, følelser i dynamisk utvikling, følelser som rollefigurene ikke nødvendigvis har full oversikt over, men som skuespillerne lykkes å formidle flertydigheten i. Dette skjer oftest i samspillet mellom Hovig og Broch, som paret i det mest dynamiske, mest sammensatte forholdet. Larry og Anna framstår som komplekse personer med komplekse følelser for hverandre, andre og seg selv. Anders Danielsen Lie (i det som for øvrig er hans teaterdebut, alle hans tidligere roller har vært for film eller TV) og Ester Grenersen har oftere en tøffere jobb, gjennom å skulle gi liv til skikkelser som på papiret er spinklere, men også disse to har scener der de klarer å utvide rollefigurene, å vise at de er mer enn replikkene deres forteller, og at de ser mer i den (eller de) andre enn ordene skulle tilsi.

Forestillingen hadde premiere på Parkteatret i Moss 18. september, under NonStop-festivalen. Anmeldelsen er skrevet ut fra Oslo-premieren på Centralteatret 27. september. Etter endt spilleperiode på Centralteatret skal den videre på turné.

September 2017: Vildanden

«Vildanden». Trøndelag Teater. Av: Henrik Ibsen. Med: Andreas Stoltenberg Granerud, Karl-Vidar Lende, Kathrine Thorborg Johansen (avløses av Maria Austgulen), Stine Fevik, Christian Ruud Kallum, Trond Peter Stamsø Munch, Trond-Ove Skrødal, Janne Kokkin, Olve Løseth, Andreas Humlekjær og John Yngvar Fearnley. Regi: Runar Hodne.

KOMMENTAR: Raskt, presist, engasjerende og mangfoldig.

TERNING: FEM

Finkalibrert blinkskudd

«Vildanden» treffer det ene målet etter det andre.

TEATER: Livet er komedie. Livet er tragedie. Tidvis har livet også, om en liker det eller ikke, innslag av farse. Slik er det også i «Vildanden», et finkalibrert blinkskudd av en forestilling.

Dramaets mange former for feilslått kommunikasjon kommuniseres trygt, med begrunnet tiltro til at tilskueren, om ikke rollefigurene, evner å oppfatte både sagt og usagt, komisk og tragisk.

En Hedvig å huske

Tekstredigeringen tydeliggjør og effektiviserer. Teatersjef Kristian Seltun har selv gjort dramaturgjobben, og hans og regissør Runar Hodnes ideer kommuniserer åpenbart godt. Det samme må sies om idéutvekslingen mellom regissør og skuespillere. Dette er spissformulert teater, dette er sammensatt teater, og dette er sammenhengende teater.

Handlingsgangen er rask, men verken stresset eller overfladisk. Skuespillernes presisjon - i kroppsspråk, i samspill, i tekstframførelse - gir reell spenning til dramaets kjappe vendinger. Kathrine Thorborg Johansen (som avløses av debutant Maria Austgulen et stykke uti oktober) er en Hedvig som fortjener å huskes: Spontan, men samtidig strategisk. Hun kombinerer barnets fysiske lekenhet med tenåringens ettertenksomme forsøk på å finne ut av sammenhengene de voksne ikke vil forklare henne. Den fysiske direktheten gir Hedvig et preg av noe robust. Følsomheten under er klarere for den som sitter i salen enn for de rollefigurer som omgir henne på scenen.

Tre ser henne klarere enn resten: Gamle Ekdal, forsoffen, men ikke fullt ut knekket. Trond-Ove Skrødal gir ham varme og humor. Nabo Relling, en høyrøstet demonstrativ showmann i Christian Ruud Kallums skikkelse. Og mest av alt; mor Gina, her med flere og mer subtile nyanser enn undertegnede kan si å ha sett i rollen før.

Sidekommentar

Stine Feviks stille spill - en kontinuerlig uuttalt sidekommentar gjennom bruken av blikk, ansikt, hender, skuldre - gir Gina Ekdal en verdighet mange «Vildanden»-oppsetninger nekter henne. Hennes forutanelser, hennes engstelse, hennes vilje til å tilrettelegge og til å glatte over, hennes forståelse av ektemannens nykker og svingninger, hennes tiltro til at Hedvig klarer seg bedre enn det Hjalmar gjør - kort sagt, hennes plass i dramaet, hennes valg og hennes blindsoner - synliggjøres subtilt og sikkert. Som Hjalmar er Andreas Stoltenberg Granerud en selvdramatiserende diva med humørsvingninger han selv oppfatter som dype, men som for publikum er like grunne som mannen selv. Granerud spiller ham som om han ikke aner hvor latterlig figuren er - og i dette tilsynelatende alvoret ligger naturligvis også den store komedien. Dette, for øvrig, er helt i tråd med Ibsens egne ideer for stykket. Karl-Vidar Lendes Gregers Werle framstår fra start som en nervøs og overspent mann: Forvillet, eller, som det også sies i en av «Vildanden»s andeallusjoner, forkvaklet. Men ondsinnet er han ikke, snarere naiv, fordummet av den sterke troen han har på premisser han selv har lagt. Samspillet mellom ham og en imøtekommende, behersket Trond Peter Stamsø Munch som far Håkon Werle lar tilskueren undre seg: Er grossereren egentlig så beregnende som vi kan tro? Eller forsøker han bare å gjøre sitt beste? Slik er Trøndelag Teaters «Vildanden»: Åpen nok, og tydelig nok. Også den som kjenner skuespillet godt kan få noe å grunne på. Skogssymbolikken er ivaretatt i Serge von Arx’ scenografi, som med sine mange og smale vertikale linjer er anstrengende for øyet. Også det er en effekt som er relevant i sammenhengen.

Premieren var på Trøndelag Teater 23. september 2017.