September 2018: Byggmester Solness, Trøndelag Teater

«Byggmester Solness». Trøndelag Teater. Av: Henrik Ibsen. Med: Eindride Eidsvold, Mari Hauge Einbu, Ingrid Bergstrøm, Hallbjørn Rønning, Isak Holmen Sørensen, Maria O. Austgulen og Vetle Bergan. Regi: Johannes Holmen Dahl.

KOMMENTAR: Stort alvor, dyp oppriktighet.

TERNING: FEM.

Ærlig talt

Når alvoret spiller hovedrollen.

TEATER: La oss forestille oss at alle rolleskikkelsene i «Byggmester Solness» er oppriktige mennesker. De later ikke som. De mener det de sier, og de sier det de mener. Hvordan ville det se ut? Omtrent slik det ser ut på Trøndelag Teater, når Johannes Holmen Dahl tolker stykket.

God tro

Halvard Solness (Eindride Eidsvold), Aline Solness (Ingrid Bergstrøm), Hilde Wangel (Mari Hauge Einbu), Knut og Ragnar Brovik (Hallbjørn Rønning og Vetle Bergan) og Kaja Fosli (Maria O. Austgulen) har kanskje ulike oppfatninger av riktig og galt, men de framstår alle som om de tror på det de selv sier. Bare doktor Herdal (Isak Holmen Sørensen) ser ut til å tøye sannheten, og da for å øke sjansene for at det han får høre er sannheten. Likevel, eller nettopp derfor, blir dette en fortelling om hvor subjektive ulike virkelighetsforståelser kan være. Det blir også en fortelling om tankens makt, om hvordan slikt en ser for seg i fantasien kan bli virkelig fordi en ikke makter å se andre alternativer.

Dette er en oppsetning med tre hovedpersoner. Byggmesteren, hans kone, og den unge gjesten i deres hjem. De to førstnevnte er begge dypt ulykkelige, ensomme mennesker. I mange år har de stengt hverandre ute. Når Hilde banker på, gravende nysgjerrig, entusiastisk smilende, blir begge fristet til å åpne opp. Dahl tar denne ensomheten på alvor, og dette behovet for å åpne på alvor. Det er ikke noe kokett eller tilgjort i bekjennelsene, ikke denne gang. Personene snakker fortsatt i symboler, ja, men det gjør de for lettere å bli forstått og for lettere å finne fram til sin egen mening. 

Navet er tittelpersonen. Som arbeidsgiver, ektemann og fantasiobjekt er det ikke bare han som knytter de andre sammen. Han preger også måten de ulike personene rundt ham ser på hverandre, og på seg selv, samtidig som Aline også ser ham langt klarere enn han vil innse at hun gjør. Hilde blir et vandrende «hvorfor det, da?», en oppfordring og en oppmuntring til å tenke igjennom alt på nytt. I dette ligger hennes kongerike, hun er prinsessen over de andres selvgranskning. Hvorfor er hun der? Hva vil hun selv? Utvide sin egen forståelse av menneskeheten, kanskje, som en turist i de andres liv.

Minimalistisk

Der er et veldig alvor over denne «Byggmester Solness», et alvor som understrekes ikke bare av oppriktigheten, men også av mangelen på ytre staffasje. Skuespillernes ansikter uttrykker rollefigurenes følelser, så klart og tydelig at ingenting er til å ta feil av. For det meste står de vendt mot publikum, slik at alle uttrykk og alle forandringer i uttrykk synes. Når Halvard Solness på ett tidspunkt angriper Ragnar Brovik med sammenkrøllet papir fra en papirrull (Broviks byggtegninger, en av svært få rekvisitter) framstår det som voldelig, fordi kontrasten til det rolige uttrykket for øvrig er så stor. Scenograf Nia Damerells rom er nesten tomt, og samarbeidet med lysdesigner Eivind Myren må ha vært tett og nært. I starten er rommet også mørkt, nærmest tåkelagt. Rollefigurene er opplyst når de snakker, men går inn og ut som konturer i et dypgrått mørke. Mot slutten tennes flere lys, i form av lysrør hengende som søyler fra taket, som et omriss av et bygg som kanskje og kanskje ikke reises, muligens skuespillets luftslott, muligens byggmesterens framtidige (reelle eller metaforiske) hjem. Ibsens tekst og scenestruktur er fulgt, noe forkortet og med lette språklige moderniseringer.

Premieren var på Trøndelag Teater 15. september 2018. Anmeldelsen er skrevet med grunnlag i forestillingen 17. september.

Mai 2018: Lyset skal bare skinne på meg og mine ønsker

«Lyset skal bare skinne på meg og mine ønsker». Trøndelag Teater. Av: Elfriede Jelinek, oversatt av Elisabeth Beanca Halvorsen. Med: Isak Holmen Sørensen, Janne Kokkin, Kenneth Homstad, Stine Fevik, Vetle Bergan. Regi: Ole Johan Skjelbred.

KOMMENTAR: Idéutveksling på moten.

TERNING: FIRE

Under klærne

Et utstillingsvindu for tankegods om klær og forbruk.

TEATER: Hva ville skjedd om klesbutikkens utstillingsdukker kom til live? Hva ville de ha sagt og gjort? Spørsmålet melder seg når skuespillerne i «Lyset skal bare skinne på meg og mine ønsker» entrer scenen. De har hetter foran ansiktene, som får dem til å se ut som nettopp butikkenes mannekenger. I drøyt to timer skal de filosofere over og herje med ideologien bak og under klærne, og selv om ansiktsmaskene ikke blir sittende på så lenge, bevares følelsen av at dette foregår i et utstillingsvindu, der mennesker har lite de skulle ha sagt, og moteindustrien desto mer.

Tankestrøm

Elfriede Jelineks tekst befinner seg et sted mellom kåseriet, prekenen og den frie tankestrømmen. Den kan oppleves som om den går i sirkler, ikke gjennom språklige gjentakelser, men gjennom ankerfester for tematikk som den flere ganger vender tilbake til. Ole Johan Skjelbreds regi har kledd den i en drakt av drømspill, blandet med moteoppvisning og installasjonskunst.

Det handler om forbrukerkultur, helst med en u- foran kulturen. Om penger og fordeling, bærekraft og mangel på bærekraft, forfengelighet, kroppspress og kjøpepress. Det handler om reklamens påvirkning, nærmest propaganda, for forbruket som religion, og om mennesket som tar imot denne påvirkningen. Det handler om selvbilder formet av tekstil. Teksten er massiv, selv etter nedredigering av regissør Skjelbred og dramaturg Siri Løkholm Ramberg er den komplisert og til tider krevende å huske for skuespillerne. Suffløren må flere ganger gi stikkord. Samtidig er den musikalsk og rytmisk, og rik på ordspill. Noen ganger virker ordene valgt mest for ordlek, som om meningen er mindre viktig enn lydene. Men likevel, eller kanskje nettopp derfor, smyger også visdomsord med uventet mening seg stadig inn, opp og fram.

Taktskifter

Ole Johan Skjelbred har lagt inn flere stemningsbrudd og taktskifter i måten han bruker skuespillerne. Deler av teaterforestillingen «Lyset skal bare skinne over meg og mine ønsker» er fulle av fysisk utfoldelse, lekne og absurde. Men dette er de på en måte som understreker det mekaniske eller kanskje heller ikke-menneskelige preget i spillet. Den tyske originaltittelen er «Das Licht im Kasten», som betyr noe i retning av «Lyset i monteren». Og scenografien, også signert Skjelbred, kan minne om nettopp en utstillingsmonter, eller et utstillingsvindu, der hvite plastforheng rammer inn utstillingen.

Ane Aasheim har designet kostymene, og klart å få dem til å se ut som billigkopier av haute couture, med snitt, stoff og stilgrep som gjør dem til parodier på slikt en ser på catwalken, samtidig som de er mulige for skuespillerne å bevege seg nokså fritt i.

Premieren var på Trøndelag Teater 26. mai. Anmeldelsen er skrevet med grunnlag i forestillingen 29. mai.

Januar 2018: Ubu

«Ubu». Trøndelag Teater. Etter Alfred Jarry, oversatt av Kjell Helgheim. Med: Karl-Vidar Lende, Stine Fevik, Mira Dyrnes Askelund, Vetle Bergan, Mads Bones, Mari Hauge Einbu, Per Bogstad Gulliksen, Gianluca Iumiento, Olve Løseth, Leo Magnus de la Nuez. Regi: Tomi Janežič.

KOMMENTAR: Surrealistisk tålmodighetsprøve.

TERNING: TRE

Når vanstyre blir vane

Pølser og sirkus til folket

TEATER: Handlingsgangen er oppløst. Ord og gjerninger er bare løst forbundet. Stillstand er satt sammen med virkemiddelbonanza. Effekter tværes ut. Trøndelag Teaters «Ubu» er kaosteater, en surrealistisk, absurd tålmodighetsprøve som gjentatte ganger tretter ut tilskueren, som forvirrer og forstyrrer, underholder og irriterer. En tilsiktet prøvelse? Ja, derom finnes ingen tvil. Denne forestillingen ønsker ikke å gjøre seg enkel for sitt publikum. Her er utmattelsen like åpenbart et mål som underholdningen er. La oss komme tilbake til dette om litt. Mer beskrivelse kreves før det.

Nummenhet

«Ubu» har sine øyeblikk. Den har bilder det er verd å minnes, replikker som overrasker gjennom en underfundighet som står i kontrast mot ekspressiviteten rundt, og scener som framstår som noe nær fullstendige teater-i-teatret-forestillinger i seg selv. En innledende blodballett, av «Macbeth»-proporsjoner. En kokko-komisk bjørnepartering, lagt til et tidspunkt etter verdens ende. Den tiltagende furtingen hos kongen selv, spilt av Karl-Vidar Lende, i helhvit narredrakt, avskåret fra verden gjennom sin plass i et glassbur. Der er sjokkeffekter i forestillingen, som når det beskrives hvordan navngitte norske milliardærer halshugges i tur og orden, mens Ubu trakasserer dem. Men raskt gjøres tilskueren immun mot sjokk. Grusomhetene gjenfortelles i lange, hypnotisk monotone strekk. Noen ganger er disse gjenfortellingene gjort i stillestående eller stillesittende scener, uten parallell handling, andre ganger følges de av scener der metaforene for vold er så teatraliserte at volden blir teoretisk, abstrahert. Tilskueren blir fratatt muligheten for empati for ofrene, simpelthen fordi omfanget blir så stort, og overgrepene det fortelles om så uforståelig brutale. Samleeffekten er avstumpende, lammende.

Metning og matthet

Den oppbrutte handlingen bidrar også til fremmedgjøringen. Plumpheten er påtakelig, og den er, som den vil være, en distraksjon. Vulgaritet gjør Ubu og hans fru (Stine Fevik) til personer en ikke helt kan ta på alvor. Undersåttene kan se ned på dem, føle seg dem overlegne, samtidig som maktens realitet gjør dem underlegne. Hvor mange ganger brukes ordet «dritt» i forestillingen? Kjedsommelig mange. Av og til kombineres de med brun masse som skal illustrere avføring, sprutende fra kongens toalett. En hommage til «Kong Ubu»s språklige oppfinnelse «merdre», altså en versjon av bannordet «merde», ilagt en ekstra r? Sikkert, men alle gjentakelsene fører til et metningspunkt, og med det et matthetspunkt. Beslektede matthetsframkallende effekter er det mange av i forestillingen. Skifter av miljøer og av typer. En nedtelling som begynner på 72, og går ned til 0. At publikum serveres pølser. At penger deles ut. At penger samles inn. At korps spiller. At neonskilt blinker, med stikkord som kan fungere som negative karakteristikker av persongalleri og forestillingskonsept. At langdryg film viser skuespiller som forlater scenen for å skifte klær og ta seg en røyk. At ny, langdryg film viser samme skuespiller på vei ut av teatret og inn i en leilighet, mens han parafraserer replikker som nettopp er blitt sagt fra scenen.

Vanstyre-vane

I «Ubu» henger uttværingen, og ønsket om matthet, sammen med grunnlagsmaterialet, Alfred Jarrys 122 år gamle skandaleskuespill «Kong Ubu» (her oppbrutt og blandet med inspirasjon fra hans øvrige Ubu-skuespill, samt andre kilder). Stykket handler om en hersker som tilrøver seg makt og penger gjennom vold og manipulasjon, en hemningsløs, uberegnelig, ustabil tosk som utnytter sin posisjon og alle rundt og under seg. Han dreper og røver og lyver og korrumperer. Vanstyret blir så omfattende at det, i rasende fart, blir en vane. Opprøret mot det koster også folket dyrt, mens Ubu selv slipper unna.

I dialogen er begrepene «falske nyheter» og «shithole countries» inkludert. En beretning om flyktninger på sykkel drar tanker til innvandringsrestriksjoner. For det meste har Janežič og co likevel motstått den fristelse det må ha vært, å koble oppsetningen direkte opp mot samtidig politikk. Tilskueren kan selv trekke sine egne slutninger om de mekanismer som er i spill.

Premieren var på Trøndelag Teater 19. januar 2018.