Oktober 2018: Tusen takk teater

«Tusen takk teater». Det Norske Teatret. Av: Marco Reinertsen. Med: Renate Reinsve, Eivin Nilsen Salthe, Oddgeir Thune, Kjersti Dalseide og Christian Ruud Kallum. Regi: Angelina Stojčevska.

KOMMENTAR: Parodisk kryssklipping.

TERNING: FIRE

 

Så mange slags takk

Når internett-memet møter kunstteatret.

TEATER: Hva er tanken? Er «Tusen takk teater» kunstteater, eller er det satire over kunstteatret? Undertegnede vil helst si det siste, men ser langt fra bort fra at mange av tilskuerne også kan oppfatte det som det første. Det vi ser ligner kunstteater. Det vi hører er temmelig mye mer parodisk.

Liksominnsikter

Temaskiftene er mange og uforutsigbare, og kanskje kan en si at dette er en forestilling som søker å vekke motforestillinger. I den grad «Tusen takk teater» har ett felles overbyggende tema, er det nemlig «liksominnsikt som viser seg å være tulleinnsikt». Forestillingen er ikke oppbygd som en fortelling, og skuespillerne opptrer ikke som definerte personligheter. De er i stedet talerør for en ansamling tanker, følelser, innfall og ideer, som alle sammen er fjas forkledd som perspektiv. Slik blir dette en samling karikaturer på lettvint tenkning, med kunstnerisk ambisjonssvada, reklamenonsens og anmelderklisjeer inkludert. Strukturen kan minne om å åpne et høyt antall tilfeldige vinduer på internett, og så ukritisk følge alle lenker fra dem.

I teksten møtes tekstformer som stuntpoesi, selvhjelpslitteratur, ukebladenes livsstilsråd, julebrevet, egenoppfunnede visdomsord eller aforismer, motivasjonsforedraget, hverdagsanekdoter, tordentale og takketale, omtaler for frokostseminarer, substansløse sangtekster, politiske banaliteter og tilhørende sprøyt, her kunne vært nevnt mer. Punktlister, med mangel på intern sammenheng, og helst også uten noen form for tilforlatelig prioritering, er et flere ganger brukt virkemiddel. (En: De åpner helst noenlunde nær noe som kan virke rasjonelt, men de sporer av etter hvert. To: De inneholder påstander en kan kjenne igjen fra andre sammenhenger, men de er tatt ut av kontekst, og begrunnelsene for dem er i beste fall tvilsomme. Tre: De inneholder gjerne også en flåseprovokasjon eller flere. Fire: Hvert punkt i hver liste er langt lengre enn innholdet i denne parentesen skulle tilsi. Fem: Ord som «en», «to», «tre», «fire», og «sitat slutt» blir uttalt.)

Stilmiks

Også scenisk er «Tusen takk teater» en sammensetning av stilgrep og sjangerelementer. Blant dem er stumfilm, salongteater, samtidsdans der mennesker framstiller dyr, klassisk konsert, 1980-tallsmusikkvideo, kampsport (med flamencovifter som våpen), skriftgrafikk.

Katrin Bombes scenografi og kostymer går i nyanser av svart, her er rokokkomøbler, viktorianske kjoler (også på de mannlige skuespillerne), en enkel likkiste, samt hodeplagg som kan se ut som nylonparykker og medisinske hetter, men som også kan brukes som ninjakamuflasje. Lysdesignen - tilhørende Torkel Skjærven - er ofte en mørkedesign.

Premieren var på Det Norske Teatret 19. oktober 2018.

Januar 2018: Ubu

«Ubu». Trøndelag Teater. Etter Alfred Jarry, oversatt av Kjell Helgheim. Med: Karl-Vidar Lende, Stine Fevik, Mira Dyrnes Askelund, Vetle Bergan, Mads Bones, Mari Hauge Einbu, Per Bogstad Gulliksen, Gianluca Iumiento, Olve Løseth, Leo Magnus de la Nuez. Regi: Tomi Janežič.

KOMMENTAR: Surrealistisk tålmodighetsprøve.

TERNING: TRE

Når vanstyre blir vane

Pølser og sirkus til folket

TEATER: Handlingsgangen er oppløst. Ord og gjerninger er bare løst forbundet. Stillstand er satt sammen med virkemiddelbonanza. Effekter tværes ut. Trøndelag Teaters «Ubu» er kaosteater, en surrealistisk, absurd tålmodighetsprøve som gjentatte ganger tretter ut tilskueren, som forvirrer og forstyrrer, underholder og irriterer. En tilsiktet prøvelse? Ja, derom finnes ingen tvil. Denne forestillingen ønsker ikke å gjøre seg enkel for sitt publikum. Her er utmattelsen like åpenbart et mål som underholdningen er. La oss komme tilbake til dette om litt. Mer beskrivelse kreves før det.

Nummenhet

«Ubu» har sine øyeblikk. Den har bilder det er verd å minnes, replikker som overrasker gjennom en underfundighet som står i kontrast mot ekspressiviteten rundt, og scener som framstår som noe nær fullstendige teater-i-teatret-forestillinger i seg selv. En innledende blodballett, av «Macbeth»-proporsjoner. En kokko-komisk bjørnepartering, lagt til et tidspunkt etter verdens ende. Den tiltagende furtingen hos kongen selv, spilt av Karl-Vidar Lende, i helhvit narredrakt, avskåret fra verden gjennom sin plass i et glassbur. Der er sjokkeffekter i forestillingen, som når det beskrives hvordan navngitte norske milliardærer halshugges i tur og orden, mens Ubu trakasserer dem. Men raskt gjøres tilskueren immun mot sjokk. Grusomhetene gjenfortelles i lange, hypnotisk monotone strekk. Noen ganger er disse gjenfortellingene gjort i stillestående eller stillesittende scener, uten parallell handling, andre ganger følges de av scener der metaforene for vold er så teatraliserte at volden blir teoretisk, abstrahert. Tilskueren blir fratatt muligheten for empati for ofrene, simpelthen fordi omfanget blir så stort, og overgrepene det fortelles om så uforståelig brutale. Samleeffekten er avstumpende, lammende.

Metning og matthet

Den oppbrutte handlingen bidrar også til fremmedgjøringen. Plumpheten er påtakelig, og den er, som den vil være, en distraksjon. Vulgaritet gjør Ubu og hans fru (Stine Fevik) til personer en ikke helt kan ta på alvor. Undersåttene kan se ned på dem, føle seg dem overlegne, samtidig som maktens realitet gjør dem underlegne. Hvor mange ganger brukes ordet «dritt» i forestillingen? Kjedsommelig mange. Av og til kombineres de med brun masse som skal illustrere avføring, sprutende fra kongens toalett. En hommage til «Kong Ubu»s språklige oppfinnelse «merdre», altså en versjon av bannordet «merde», ilagt en ekstra r? Sikkert, men alle gjentakelsene fører til et metningspunkt, og med det et matthetspunkt. Beslektede matthetsframkallende effekter er det mange av i forestillingen. Skifter av miljøer og av typer. En nedtelling som begynner på 72, og går ned til 0. At publikum serveres pølser. At penger deles ut. At penger samles inn. At korps spiller. At neonskilt blinker, med stikkord som kan fungere som negative karakteristikker av persongalleri og forestillingskonsept. At langdryg film viser skuespiller som forlater scenen for å skifte klær og ta seg en røyk. At ny, langdryg film viser samme skuespiller på vei ut av teatret og inn i en leilighet, mens han parafraserer replikker som nettopp er blitt sagt fra scenen.

Vanstyre-vane

I «Ubu» henger uttværingen, og ønsket om matthet, sammen med grunnlagsmaterialet, Alfred Jarrys 122 år gamle skandaleskuespill «Kong Ubu» (her oppbrutt og blandet med inspirasjon fra hans øvrige Ubu-skuespill, samt andre kilder). Stykket handler om en hersker som tilrøver seg makt og penger gjennom vold og manipulasjon, en hemningsløs, uberegnelig, ustabil tosk som utnytter sin posisjon og alle rundt og under seg. Han dreper og røver og lyver og korrumperer. Vanstyret blir så omfattende at det, i rasende fart, blir en vane. Opprøret mot det koster også folket dyrt, mens Ubu selv slipper unna.

I dialogen er begrepene «falske nyheter» og «shithole countries» inkludert. En beretning om flyktninger på sykkel drar tanker til innvandringsrestriksjoner. For det meste har Janežič og co likevel motstått den fristelse det må ha vært, å koble oppsetningen direkte opp mot samtidig politikk. Tilskueren kan selv trekke sine egne slutninger om de mekanismer som er i spill.

Premieren var på Trøndelag Teater 19. januar 2018.

Januar 2018: Kasimir og Karoline

«Kasimir og Karoline». Det Norske Teatret. Av: Ödön von Horváth, oversatt av Runa Kvalsund. Med: Amell Basic, Kjersti Dalseide, Niklas Gundersen, Per Schaanning, Svein Roger Karlsen, Eivin Nilsen Salthe, Ingeborg S. Raustøl, Petter Winther og Paul Åge Johannesen, musikere og statister. Regi: Peer Perez Øian.

KOMMENTAR: Lek og kynisme.

TERNING:

Klassefesten

I lystig dans med desperasjon som partner.

TEATER: Mennesker fra alle samfunnslag deltar på festen, men kaka - eller altså pengene, og mulighetene - er ujevnt fordelt, og desperasjonen er aldri langt unna, for persongalleriet i «Kasimir og Karoline». At denne festen vil bli en lang natts ferd mot bakrus kan tilskueren forstå fra start. Men om premisset er kynisk, er uttrykket like fullt lekent.

Opportunisme

Kasimir (Basic) er den ferskt arbeidsledige sliteren, her med innvandrerbakgrunn og begrenset nettverk, Karoline (Dalseide) er trygg-middelklasse-kjæresten som raskt begynner å lure på om hun ikke burde ha brukt sin seksuelle kapital mer strategisk. Karoline er i humør til å feste, Kasimir er det ikke, og de to havner fort i krangel.

Rundt seg har de opportunister med ulik økonomisk status: To høyst velstående, godt voksne karer på utkikk etter ungt kvinnekjøtt (Schaanning og Karlsen), den allerede nokså velstående klatreren (Gundersen) som gjenkjenner en av de to førnevnte som sin direktør og tilpasser seg det, den kriminelle Franz (Salthe) som ser muligheter i Kasimirs frustrasjon, samt Erna (Raustøl), kjæresten som Franz tror han kan ta som en selvfølge.

Petter Winther har rollen som utroperen, en musikalsk og litterær sidekommentator og publikums stedfortreder på scenen. Han er en outsider, men har også preg av sirkusdirektør og med det en som styrer handlingsgangen.

Referanser og koblinger

Det Norske Teatrets «Kasimir og Karoline» danner et trafikkert veikryss av kjente fortellinger, kjente strukturer og kjente typetegninger. De sosiale markørene er hentet fra vår tid, raskt gjenkjennelige karikaturtrekk som ikke bare formidler klassetilhørigheten hos de enkelte, men som også forsterker følelsen av «sett det før, hørt det før» i alle delhistoriene. Peer Perez Øian og dramaturg Anders Hasmo gjør mye moro ut av denne gjenkjenneligheten, og understreker den gjennom også å sample inn kjente sitater fra kjente tekster. Det åpner med Dickens, «To byer». Underveis streifer teksten innom Strindberg («Det er synd på menneskene»), Ikaros-myten, Bibelen («Kjærlighetens høysang»), «Emil fra Lønneberget» og flere med. Sangtekster og melodier tjener samme nytten, som koblinger mellom Ödön von Horváths oktoberfest, de evige arketyper og nåtidssosiologien. De framføres dels som festkaraoke med stemnings- og/eller personbeskrivelser av persongalleriet, dels som tidskomprimerende mellomstikk som signaliserer at festen har gått inn i en ny fase av Winther og/eller band. Visuelle innstikk som en Pietà (i dette tilfellet uten nåde) og en talende reklameplakat (av et slag som nylig vakte diskusjon her til lands) bidrar til det samme, og øltelt-og-festplass-scenografien, skapt av Etienne Pluss, er i seg selv også en slik overskridende kobling, inspirert som den er av et reelt festområde i Wien. 

Premieren var på Det Norske Teatret 13. januar 2018.