September 2013: Annie

«Annie». Scenekvelder/Folketeateret. Av: Thomas Meehan (manus), Charles Strouse (musikk) og Martin Charnin (sangtekster), oversatt av Finn Ludt. Med: Lisa Stokke, Kjersti Elvik, Anders Baasmo Christiansen m. fl. Regi: Jostein Kirkeby-Garstad. Musikalsk ansvar: Atle Halstensen. Med barnets ustoppelige energi. TERNING: FEM

Sang til livgleden

«Annie» er lett å bli glad i, og lett å bli glad av.

MUSIKAL: Vi skal til New York, USA, i depresjonstiden. Ett menneske lar seg aldri deprimere. Hun er elleve år og bor på barnehjem. Hun har viljen til å drømme og evnen til å gjøre det beste ut av realitetene. Hun heter Annie, hun er trygg på seg selv, og hun får de mennesker hun møter til å finne fram til den barnlighet de har i seg.

Personlighet

2013-utgaven av «Annie», fortsatt lagt til 1930-tallet, virker frisk og opplagt. Moralen er velkjent, enkel og oppriktig, og ikke så rent lite sentimental: Ikke gi opp håpet, ikke gi opp godheten, og en dag - kanskje allerede i morgen - vil livet bli bedre. Men om filosofien er en krysning av barneboktradisjonens Polyanna og moderne selvhjelpsbøker, har Annie - og «Annie» - definitivt sin egen personlighet. Forestillingen og rollefiguren deler visse trekk: Livsglede og optimisme, lekenhet, hjertevarme, utholdenhet og energi, samt ikke så rent lite rakkerrampete uregjerlighet.

Teatrets største risikosport er å instruere barn, i nær konkurranse med å instruere dyr. I «Annie» viser Jostein Kirkeby-Garstad at han mestrer begge deler. Mathea-Mari Glittenberg og Nora Bratfos deler tittelrollen, mens hundene Fant og Ziggy deler (den her nokså beskjedne) rollen som Sandy. I ensemblet viser også flere barn sine talenter, og det er ikke bare premierekveldens Annie som kan ha en framtid som musikalstjerne.

Papp og nyanser

Voksenrollene i «Annie» har preg av pappfigurer, men skuespillerne gjør det beste ut av dem, med små, gjennomtenkte detaljer i sitt spill. Alle vet at Miss Hannigan drikker. Kjersti Elvik forener despoti, oppgitthet og komikk i sin rolletolkning, og lar oss også forstå hvorfor Miss Hannigan drikker. Anders Baasmo Christiansen gir sin Oliver «Daddy» Warbucks store porsjoner guttaktighet under forretningsmannens glatte fasade, og det er lett å tro ham når han sier at Annie har gitt livet hans mening. Trivelig er det dessuten å se Lisa Stokke på en norsk musikalscene, her som den yndige Grace Farrell, og noen av forestillingens morsomste øyeblikk tilhører Tor Erik Gunstrøm, som butleren Drake.

Et koreografisk høydepunkt er kjøkkensteppescenen, koordinert opp mot perkusjonen. Også koreografi er signert Jostein Kirkeby-Garstad, men akkurat denne scenen skal være skapt av danserne Liv Marie Skaare Baden og Håkon Signernes selv. Dirk Hofakers raskt skiftende scenografi er også gledelig detaljrik, med mange små, tidsriktige overraskelser å feste øynene på.

Premiere var på Folketeateret 27. september 2013.

September 2013: Det var ikke sånn det skulle bli

«Det var ikke sånn det skulle bli...», Latter. Av og med Dora Thorhallsdottir. Regi: Espen Alknes.

Hverdagskatarsis.

TERNING FEM

  

Godt sånn

Befriende betraktninger om forventning og realitet.

SHOW: Nær ti år har gått siden Dora Thorhallsdottir sluttet som standup-komiker for å bli relasjonsterapeut.

Relasjonsrefleksjon

I comeback-showet «Det var ikke sånn det skulle bli...» handler mye nettopp om relasjoner. Thorhallsdottir utforsker spenningsfeltet mellom liv og fasade, forventning og realitet.

Mye er knyttet til livet med småbarn, noe til forholdet mellom menn og kvinner, noe til menneskers forhold til seg selv.

Det ligger en viss terapi i det, også, en allmennmenneskelig hverdagskatarsis, et budskap om ikke å ta seg selv for høytidelig, ikke forvente for mye av livet.

Variert vokabular

I stil veksler Dora Thorhallsdottir mellom det syrlige og det varme, det underfundige og det direkte, det sarkastiske og det inkluderende, det karikerte og det innlysende, det absurde og det barske. Noe er visuelt, formidlet gjennom tekst eller fotografier på storskjerm. Noe er fysisk, formidlet gjennom kroppsspråk, mimikk og stemmebruk.

Ofte holder hun opp et drømmebilde for seg, et virkelighetsbilde for seg. De to bildene stemmer aldri overens, men hvilket som er det latterligste skifter jevnlig.

Denne variasjonen gjør «Det var ikke sånn det skulle bli...» mer uforutsigbart enn den allmenngjenkjennelige tematikken skulle tilsi.

Bevisst rytme

Rytmen er godt planlagt, vel balansert. Dora Thorhallsdattir har lagt poengene tett, men samtidig tør hun la latteren bygge seg gradvis opp, å ta pauser for å gi publikum tid til å le.

Av og til retter hun på seg selv, kanskje med vilje. Det forsterker i alle fall preget av uhøytidelighet, som et slags praktisk bevis på at perfeksjon er en illusjon, ikke verd å jage etter.

Totalinntrykket er befriende uhøytidelig.

«Det var ikke sånn det skulle bli...» er blitt godt, akkurat sånn som det er blitt.

Premiere var på Latter 19. september 2013.

September 2013: Jeppemusikalen

«Jeppe». Chat Noir/Thalia Teater. Av: Hans-P. Thøgersen (tekst) og Svein Gundersen (musikk) etter Ludvig Holberg. Med: Øivind Blunck, Hilde Lyrån, Hans Marius Hoff Mittet, Nils Vogt m.fl. Regi: Ole-Herman Gudim Lundberg. Musikalske arrangementer: Tom Rønningsveen og Svein Gundersen.

Tydelig nær overtydelig.

TERNING: FIRE

«Jeppe» i store bokstaver

Tydelighet er «Jeppe»-musikalens største styrke og største svakhet.

MUSIKAL: Musikalformen tilfører ikke ny innsikt eller forståelse til «Jeppe». Men den gir muligheten til klar og lettfattelig person- og situasjonstegning, og det er en mulighet som teamet benytter seg fullt ut av. Så lettfattelig er «Jeppe» at den nærmer seg overforklart.

Nøkkelfraser

Hans-P. Thøgersen har i sitt manus konsentrert og forenklet Holbergs scener, og en stor del av dialogen, samt forklarende monologer, formidles gjennom sang.

Som regel er sangene - med tekster av Thøgersen, melodier av Svein Gundersen - bygd opp om musikalske og tekstlige nøkkelfraser, som gjentas, gjentas og gjentas igjen. Dette er tydeliggjørende grep, men det gjør også skikkelsene og situasjonsbeskrivelsene vel ensidige, i alle fall i deler av oppsetningen.

Når det er sagt speiler Gundersens melodier sangernes sinnstilstand godt, den følger humør og stemninger. Øivind Blunck får anledning til å imponere med sitt betydelige vokalregister.

Utagerende

Ole-Herman Gudim Lundberg har valgt å fortelle historien gjennom en utagerende spillestil, med gester, gestikulering og grimaser. Stilen eskalerer i narrespillscenene, der den går så langt inn i overspillet at den blir til en karikatur over overspill. Dette understreker det den vulgariteten, det snobberiet og det hykleriet Baronen (en syrligspottende Hans Marius Hoff Mittet) og hans menn (frontet av en lekende Gard Eidsvold) legger for en dag når de bestemmer seg for å latterliggjøre den drukne bonden.

I Bluncks komediespill legges større vekt på Jeppes følelser enn på Jeppes personlighet, men forholdet mellom ham og Nille (Hilde Lyrån) er fint og nyansert tegnet. Lundbergs personinstruksjon og Thøgersens manusvalg viser forståelse og sympati for begge de to.

Miljø

En skrånet plattform utgjør hoveddelen av Gjermund Andresens scenografi. Det er her Jeppe havner på skeive, og her han gjør forsøk på å rette opp livet igjen. Rammen rundt denne plattingen, viser det seg, kan heves og senkes, for å signalisere forskjell mellom baronens rom og allmuens arenaer. Fra taket senkes der ned tekstiler for å vise det samme skillet.

For øvrig er det kostymer og rekvisitter som viser miljøforandringene, og hovedinntrykket er rent og ryddig.

Omrigging for sceneskifter er innpasset i Tomas Adrian Glans' koreografi, som også i øvrige scener underbygger miljøskildringen i forestillingen.

Premiere var på Chat Noir 12. september 2013.

September 2013: Vi rydder opp

«Vi rydder opp». Dizzie Showteater. Av: Bjørn Aslaksen, Rune Andersen, Per Inge Torkelsen, Dag Schreiner m.fl. Med: Rune Andersen, Per Inge Torkelsen og Dag Schreiner. Regi: Pål Mangor Kvammen. Musikalsk leder: Bjørn Aslaksen.

Ny og bedre

TERNING FEM

                       

Godt ryddet

Løgnaslaget har ryddet opp i «Vi rydder opp».

Showet som i april hadde premiere i Stavanger som «Løgnaslaget rydder opp» er fortsatt godt gjenkjennelig i den versjonen som nå vises i Oslo.

Les anmeldelse fra Stavangeren her: To for prisen av en. 

Men den oppdaterte utgaven av showet er langt strammere og mer veldreid, med mer gjennomført rytme og timing.

Noen få numre er lagt til, noen få er helt strøket og savnes ikke, andre er strøket i. Rune Andersens politikerparodier er aktualisert til etter valget, inkludert godbiter fra valgnatta. 

Høydepunktene - heri inkludert Schreiners doble pavenummer (tekst dels av Schreiner, dels av Torkelsen), Schreiner og Torkelsens kreftsang «Eg ska leva te eg dør» (skrevet av Torkelsen med melodi av Aslaksen) og Kaizers-møter-Egner-med-et-bittelite-innslag-av-Bernstein/Sondheim-musikalen (av Aslaksen og Torkelsen) er heldigvis beholdt.

I tillegg spilles showet nå uten pause, og rekkefølgen på innslagene er stokket om, med en mer dynamisk struktur som resultat.

 «Vi rydder opp» har hatt svært godt av opprydningen.

Showet returnerer til Stavanger etter endt spilleperiode i Oslo, og skal også spilles i Sandnes.

Oslopremiere var på Dizzie Showteater 11. september 2013.

September 2013: Neste kamp

«Neste kamp», Oslo Nye Teater. Av: Kjetil Indregard, etter en ide av Jon Van Tidemand. Med: Finn Schau, Mads Henning Jørgensen, Benjamin Helstad, Nasrin Khusrawi m.fl. Regi: Steinar Berthelsen/Kjetil Indregard. Musikalsk ansvar: Andreas Utnem.

Spiller opp til fest.

På parti med Enga

Oslo Nye Teater frir til fotballpublikum.

MUSIKKTEATER: «En hundreårskrønike fra Vålerenga», kaller teatret det. «Neste kamp» følger et hundreår i en bydel gjennom en hundreårings liv. Hundreåringen har fått navnet Henry Abelsen og fødselsdato 29. juli 1913, den samme dagen som Vålerenga Idrettsforening ble stiftet. Hans liv er klisjéutgaven av et østkantliv, med økonomiske vansker, fyll og fanteri, trøbbel med å holde på en jobb, samlivsbrudd og elendighet. Og så fotball, så klart.

Henry er en ivrig Vål'enga-supporter. For ham, som barn og i ung, voksen og gammel utgave, ligger det håp i hver en Vålerenga-kamp. Supporterkulturen hylles. Gjennom den skildres lokalpatriotisme og samhørighet, troen på en framtid, vilje til å gå videre, styrken til ikke å gi opp. Underveis fortelles også bydelens historie.

Lett å forstå

Supporterukulturen, det skal sies, forties heller ikke helt. Forestillingen snerter innom både rasistisk banankasting og økonomiske misligheter, uten at noen av delene framstilles som særlig mer alvorlig enn guttestreker. I Henrys øyne er det kanskje ikke det. Han har større synder på egen samvittighet. Dem innrømmer han, en etter en, med en troverdig blanding av anger og rampeguttaktig gjenstridig stolthet, når han skal intervjues i forbindelse med hundreårsdagen. Nettopp disse innrømmelsene, levert med tørrvittig, treffsikker timing av Finn Schau, er vel det som gjør den grinete gamle gubben sympatisk. Det, og det at han er så lett å forstå, så gjenkjennelig som type. Når hverdagen er en kamp, skal det godt gjøres om man ikke innimellom ender som taper. Også Benjamin Helstad og Mads Henning Jørgensen, som spiller den unge og den voksne utgaven av rollefiguren, med skyggelua som stafettpinne (et artig scenisk grep blant mange artige sceniske grep) viser en blanding av sjarm og sårbarhet som gjør Henry til en antihelt verd å heie på. I tillegg er barnet Henry hjertelig til stede, en rolle Jacob Blixt Flaten, Henrik Günther og Elias Aarflot deler på. De nevnte, barn og voksne, innehar også rollene som Henrys etterkommere.

Folkelig

«Neste kamp» har kampsanger som sitt tonefølge, og invitasjonene til publikumsdeltakelse er mange. Premierepublikum, der mange med fotballskjerf og -flagg satt strategisk plassert på de fremste seteradene, var ikke tunge å be. Forestillingen er publikumsfrier nok til å kunne bli en folkefest også i resten av spilleperioden.

Kjetil Indregård og Steinar Berthelsen har smurt tjukt på med virkemidler. Her er vulgærhumor og breiale typer, varme og sentimentalitet, glede og humør. Her er kjærlighet og kampvilje, østkantspråklig ordbevissthet, og tablåer som forteller mer enn det som synes i bildet. Johannes Joner er tildelt flere farsetydelige karikerte rollefigurer, som han med farsetydelig karikert mimikk gjør det meste ut av, og Nasrin Khusrawi, Siw Anita Andersen og Kari-Ann Grønsund framstiller grepa kvinnfolk, med egne fotballskjerf og kjeftamentet i orden. Unni Wilhelmsen bidrar med flere inderlige musikalske øyeblikk, og Dagny Drage Kleivas gårdsløkke-scenografi viser oss Vålerenga på sitt aller mest nabolags-idylliske.

Premieren var på Oslo Nye Teater 7. september 2013.