September 2013: Christine Hope roer seg kraftig ned

«Christine Hope...roer seg kraftig ned» Ole Bull Scene, Bergen. Av: Christine Hope, Arvid Ones, Agnes Ravatn, Eduardo «Doddo» Andersen, Øyvind Angeltveit, Yvonne Algrøy, Are Kalvø og Jon Niklas Rønning. Med: Christine Hope. Regi og koreografi: Arvid Ones og Hilde Sol Erdal.

Mer fryd enn fred.

TERNING: FEM

Hope i høy hastighet

«Christine Hope...roer seg kraftig ned» er et show med en villedende tittel.

SHOW: Hastigheten er, om ikke hyperaktiv, så i alle fall jevnt høy. Christine Hope kan snakke raskere enn Øystein Sunde spiller gitar. Humorpoengene kastes ut i hurtig tempo, og takket være Marte Synnevåg og Anne Lise Tollefsen bytter hun kostymer nesten like fort som hun åpner og lukker munnen, også.

Alene med typer

«Christine Hope...roer seg kraftig ned» er faktisk hennes første soloshow. Tidligere har hun alltid delt scenen med noen - Espen Beranek Holm og Are Kalvø, Ørjan Liavåg, Ina Breivik, Jan Martin Johnsen og Trond Hanssen, Herborg Kråkevik, Dag Schreiner. I «Christine Hope...roer seg...» viser Hope at hun også står støtt på egne bein, bein som, nå som før og nær sagt naturligvis, utgjør selvskrevne, selvstendige og svært så uttrykksfulle kommunikasjonskanaler. Det gjelder også øvrige kroppsdeler.

Typetegning utført i stumfilmtydelig kroppsspråk, med den fysiske komikk som hører til, er hovedpilarer i showet. Den som ikke kjenner stilen fra tidligere show og TV-opptredener, kan tenke seg Buster Keaton i møte med Leif Juster og norsk revytradisjon. Skjønt, verken Keaton eller Juster opptrådte vel noen gang med poledancing iført middelaldrende-dame-parykk og paljettbluse.

Allment

«Christine Hope...roer seg kraftig ned» gir et gjensyn med flere av hennes velkjente skikkelser, som den eneste homsen på Dale, guaiden Trygve og mor til Birgitte. Men hovedpersonen er Hope selv, eller en versjon av henne, en med keitete barne- og ungdomsbilder, mer eller mindre reelle barndoms- og ungdomsminner, og mer eller mindre personlige betraktninger fra voksenlivet. Tematikken er allmennmenneskelig, knyttet til nære forhold og/eller følelsen av å skille seg ut, «gamle dager» er 1980-tallet, fotball-laget er Brann. For øvrig har vel slektsforskning aldri før artet seg fullt så lattervekkende.

Hvem som har skrevet hva er ikke kreditert, men tekstlig er her en gjennomgående tone som tyder på at Hope, eventuelt i samarbeid med Ones & Erdal, har personliggjort flere av de tekstene som er skrevet av andre. Overgangene flyter godt, og en viss rød tråd er tvinnet rundt «ting som ikke gikk slik man hadde tenkt de skulle gå».

Premiere var på Ole Bull Scene, Bergen, 5. september 2013.