September 2013: Dyveke

«Dyveke», Den Nationale Scene. Av: Stig Amdam. Med: Julia Bache-Wiig, Wenche Kvamme, Frode Bjorøy m.fl. Regi: Svein Sturla Hungnes.

Storslagent.

Mektig maktdrama

«Dyveke» er et ambisiøst historisk drama. Formatet er episk, temaene tidløse og iscenesettelsen storslagen.

TEATER: Åpningsbildet er slående monumentalt. Fortsettelsen følger opp, like visuelt velkomponert. Fra start til slutt må regissør Svein Sturla Hungnes og koreograf André Danielsen ha planlagt hver skikkelses plassering, positur og bevegelser, i detalj og med det mål å skape mest mulig effektfulle bilder.

Rammen tilhører Åse Hegrenes, en arkitektonisk stram, renlinjet scenografi. Stadig mer forseggjorte kostymer, også av Hegrenes, og lysdesign, av Einar Bjarkø, tilfører farge og liv.

Kongelig kjærlighet

«Dyveke» er basert på virkelige hendelser. Christian, prins og snart konge, er på besøk i Bergen når han forelsker seg i Dyveke, torgkonen Sigbrits datter. Når han reiser tar han både mor og datter med seg. De tre skal komme til å holde sammen til døden skiller dem ad, Dyveke som kongens elskerinne, Sigbrit som hans rådgiver.

Forholdet mellom mor og datter utgjør dramaets tyngdepunkt, mer spenningsfylt og i mer dynamisk utvikling enn forholdet mellom Dyveke og kongen. Både på det realistiske og det symbolske planet representerer de to kvinnene folket blant makten. Men folket står ikke alltid samlet.

Fornuft og følelser

Dyveke styres av sine følelser. Hun er oppriktig og impulsiv, etter hvert inntil det ubalanserte, og Julia Bache-Wiig spiller henne med barnaktig direkthet og betydelig utstråling. Hva som driver mor Sigbrit er ikke like åpenbart. Egeninteresse? Omsorg for datteren? Lojalitet til kongen? Ønsket om å gjøre det beste for landet, eller for almuen? Eller en kombinasjon, av alt eller noe av det nevnte? I Stig Amdams tekst er hun stykkets mest sammensatte skikkelse. Wenche Kvamme spiller henne striks og behersket, til tider endog kalkulerende. Som det framgår i scenene alene med datteren er hun ikke nødvendigvis følelseskald, men livet har lært henne ikke å vise sine følelser.

Historisk

I det politiske holder «Dyveke» seg nær kjente historiske fakta. I det private - i den grad man kan skille det ut, i et drama om en konges kjærlighet - er mindre kjent etter 500 år, og Stig Amdam har kunnet diktet friere. Handlingsvalg og personskildringer er i all hovedsak plausible, men det er ikke lett å tro på en fullt så frittalende dronning som denne (Tomine Mikkeline Eide), og heller ikke på en fullt så uærbødig tone mellom kongen (Frode Bjorøy) og hans menn, kirkemaktens Erik Valkendorf (Audun Sandem) og adelsmaktens Torben Oxe (Frode Winther).

Hungnes har valgt å vise Dyvekes intenst dramatiske dødsscene med en litt annen vinkling og litt flere tolkningsmuligheter enn det som finnes i Amdams manus. Det tjener oppsetningen på, da det lar rollefigurene bevare en viss mystikk.

Denne anmeldelsen er skrevet ut fra generalprøven, 6. september 2013. Premiere var på Den Nationale Scene 7. september 2013.