«Neste kamp», Oslo Nye Teater. Av: Kjetil Indregard, etter en ide av Jon Van Tidemand. Med: Finn
Schau, Mads Henning Jørgensen, Benjamin Helstad, Nasrin Khusrawi m.fl. Regi: Steinar Berthelsen/Kjetil Indregard. Musikalsk ansvar: Andreas Utnem.
Spiller opp til fest.
På parti med Enga
Oslo Nye Teater frir til fotballpublikum.
MUSIKKTEATER: «En hundreårskrønike fra Vålerenga», kaller teatret
det. «Neste kamp» følger et hundreår i en bydel gjennom en hundreårings liv. Hundreåringen
har fått navnet Henry Abelsen og fødselsdato 29. juli 1913, den samme dagen som
Vålerenga Idrettsforening ble stiftet. Hans liv er klisjéutgaven av et østkantliv,
med økonomiske vansker, fyll og fanteri, trøbbel med å holde på en jobb,
samlivsbrudd og elendighet. Og så fotball, så klart.
Henry er en ivrig Vål'enga-supporter. For ham, som barn og i
ung, voksen og gammel utgave, ligger det håp i hver en Vålerenga-kamp.
Supporterkulturen hylles. Gjennom den skildres lokalpatriotisme og samhørighet,
troen på en framtid, vilje til å gå videre, styrken til ikke å gi opp. Underveis
fortelles også bydelens historie.
Lett å forstå
Supporterukulturen, det skal sies, forties heller ikke helt.
Forestillingen snerter innom både rasistisk banankasting og økonomiske
misligheter, uten at noen av delene framstilles som særlig mer alvorlig enn
guttestreker. I Henrys øyne er det kanskje ikke det. Han har større synder på
egen samvittighet. Dem innrømmer han, en etter en, med en troverdig blanding av
anger og rampeguttaktig gjenstridig stolthet, når han skal intervjues i
forbindelse med hundreårsdagen. Nettopp disse innrømmelsene, levert med
tørrvittig, treffsikker timing av Finn Schau, er vel det som gjør den grinete
gamle gubben sympatisk. Det, og det at han er så lett å forstå, så gjenkjennelig
som type. Når hverdagen er en kamp, skal det godt gjøres om man ikke innimellom
ender som taper. Også Benjamin Helstad og Mads Henning Jørgensen, som spiller
den unge og den voksne utgaven av rollefiguren, med skyggelua som stafettpinne
(et artig scenisk grep blant mange artige sceniske grep) viser en blanding av
sjarm og sårbarhet som gjør Henry til en antihelt verd å heie på. I tillegg er
barnet Henry hjertelig til stede, en rolle Jacob Blixt Flaten, Henrik Günther
og Elias Aarflot deler på. De nevnte, barn og voksne, innehar også rollene som
Henrys etterkommere.
Folkelig
«Neste kamp» har kampsanger som sitt tonefølge, og
invitasjonene til publikumsdeltakelse er mange. Premierepublikum, der mange med
fotballskjerf og -flagg satt strategisk plassert på de fremste seteradene, var
ikke tunge å be. Forestillingen er publikumsfrier nok til å kunne bli en folkefest
også i resten av spilleperioden.
Kjetil Indregård og Steinar Berthelsen har smurt tjukt på
med virkemidler. Her er vulgærhumor og breiale typer, varme og sentimentalitet,
glede og humør. Her er kjærlighet og kampvilje, østkantspråklig ordbevissthet, og
tablåer som forteller mer enn det som synes i bildet. Johannes Joner er tildelt
flere farsetydelige karikerte rollefigurer, som han med farsetydelig karikert
mimikk gjør det meste ut av, og Nasrin Khusrawi, Siw Anita Andersen og Kari-Ann
Grønsund framstiller grepa kvinnfolk, med egne fotballskjerf og kjeftamentet i
orden. Unni Wilhelmsen bidrar med flere inderlige musikalske øyeblikk, og Dagny
Drage Kleivas gårdsløkke-scenografi viser oss Vålerenga på sitt aller mest nabolags-idylliske.
No comments:
Post a Comment