Saturday, April 29, 2017

Mars 2017: Nostalgi 2175



«Nostalgi 2175». Torshovteatret/Nationaltheatret. Av: Anja Hilling, oversatt av Elisabeth Beanca Halvorsen. Med: Janne Heltberg, Herman Bernhoft, Sigurd Myhre og Håkon Ramstad. Regi: Jonas Corell Petersen.
KOMMENTAR: Menneskelighet etter apokalypsen.
TERNING: FEM.

Utenfor naturen

Håp og håpløshet i dystopiens tid.

TEATER: Hva gir håp, og hva tar håpet vekk, om dystopien allerede er realitet? Det gir «Nostalgi 2175» et slags svar på.
Spol 158 år fram i tid: Verden er ødelagt, klimaet ulevelig. Menneskeheten - de få som er igjen av menneskeheten - tilpasser seg likevel. Innomhus, i en konstruert boble, med spesialhjelpemidler og medikamenter.
Teaterpublikum utstyres med hodetelefoner alle lyder filtreres gjennom. Slik plasseres også vi i konstruerte bobler. Slik vises vi at vi er alene, selv med andre mennesker i setene ved oss.
Alene sammen
Intrigen handler om å være alene, eller om å være sammen. Om kjærlighet, eller om dominans. Taschko (Sigurd Myhre) og Pagona (Janne Heltberg) velger å være sammen. Men de kan ikke berøre hverandre. Han er traumatisert. Han ble svimeslått, voldtatt, og etterlatt ute i den skadelige varme luften, inntil han hadde brannskader over hele kroppen. Hvem voldtok ham? Kanskje Posch (Håkon Ramstad), som nå er Taschkos sjef. Posch - en ensom kontrollfrik - blir også mannen som gjør Pagona gravid. En slags kjærlighetsgave til Taschko, slik hun ser det, et offer. Hun vet at hun selv neppe kan overleve graviditeten. I 2175 er der bare et fåtall kvinnekropper som er i stand til å bli gravide etter naturmetoden, og de få har det med å dø når de føder. Dynamikken mellom disse tre - sammensatt av lengsler, manipulasjonsforsøk, skyldfølelse, følelse av å stå i gjeld, sorger og dragning - spilles ut med mye følsomhet og en god del absurd komikk.
Rammene for fortellingen forklares av Herman Bernhoft, som spiller Pagonas ufødte barn. Han er den av de fire skuespillerne som har mest tid med publikum, i en kontinuerlig påminnelse om det valget Pagona gjør. Han blir bindeleddet, mellom vår tid og «Nostalgi 2175»s.
Bilder
Tyske Anja Hillings tekst er rik på bilder. Knappheten i Nia Damerells scenografi er en invitasjon til at tilskueren skal skape egne, andre bilder i tillegg. Rommet er hvitt, med ett og annet beskyttende tekstil, noen få svarte - harde - møbler, og et menasjeri av dyr, utbrente, tjæresvarte, enten døde og utstoppede, eller kunstige og aldri levende dyr, for det meste fugler, krabber, men også en rev, en røyskatt, en katt, en hare og noen til. Flere ganger blir dette rommet fullstendig mørklagt. 
Når det er lyssatt, i lysdesign ved Philip Bøe Isaksen, er det ofte likevel dunkelt, noen ganger med lyskastere som ligner høyfjellssol-apparater, og som gir grelle, harde fargeforvridninger. Personene er nær fargeløse, de også, med hetter som gjør hodene nesten skallede, med pistrete, lyse hårtjafser under, sminket i bleke, ujevne hudtoner. Rundt øynene er sminken rød, og i kostymene, også av Damerell, finnes noen få andre fargeinnslag. Øvrig fargelegging må tilskueren gjøre mentalt. Vi får høre om de bilder Taschko tatoverer inn i tapetene, veggbeskyttelser som er skapt av en kjemisk blanding inneholdende menneskehud - bilder inspirert av filmer fra vår tidsalder - men vi får ikke se dem. Goldheten minner oss om alt som mangler, alt som fortsatt finnes i 2017 (eller i 2008, da stykket første gang ble vist), men som er borte og dødt i 2175.

Premieren var 31. mars 2017, på Torshovteatret.

Mars 2017: Escape the Universe



«Escape the Universe». By Proxy/Black Box Teater. Av og med: Anders Firing Aardal, Matias Askvik, Marthe Sofie Løkeland Eide, David Jensen, Ylva Owren og Heiki Riipinen. Regi: Kompaniet i fellesskap.
KOMMENTAR: Scenekunst som sosial sammenkomst.
IKKE TERNING.

Rundt leirbålet

Det en får ut av «Escape the Universe», er det en selv er villig til å legge inn.

TEATER: «Escape the Universe» er scenekunst som sosial happening. Det serveres punsj og det serveres kake. Skuespillerne tar imot tilskuernes yttertøy, og deler ut redningsvester, som skal brukes som sitteputer på gulvet, i retur.
Undergangsbevissthet                                
Katastrofen det skal handle om er for stor for redningsvester. Det er snakk om solens død og universets undergang. Den apokalyptiske bevisstheten ligger i og under alt det som skjer i «Escape the Universe». Kunstnerne, med bakgrunn fra utdanning som skuespillere og scenografer på Akademi for Scenekunst i Fredrikstad (og med slektskap til andre kunstnere utdannet samme sted) kaller «Escape the Universe» for «et poetisk tilfluktsrom, et rom hvor vitenskap, fantasi og fiksjon blander seg fritt». Underveis viser det seg mest å være et rom for astrofysikk, livsfilosofi og ablegøyer. Utøverne opptrer som vertskap. De styrer begivenhetenes gang, leder aktiviteter og forflytninger og legger rammene for egen aktivitet og interaktivitet. I en del av opplevelsen spiller de rollespill, løst definerte roller, i en annen forteller de korte fortellinger, anekdotiske historier som godt kan være autentiske. I en del fungerer fire av dem som illustrasjoner til en tekst Ylva Owren skriver inn i en projeksjon, en tekst der menneskeheten sammenlignes med stjernene i galaksene. «Vi består av de samme atomene og partiklene som stjernene i galaksene og furutrærne på fjellet.» I en del forsøker skuespiller Anders Firing Aardal å få svar på spørsmål om fri vilje fra en kundeservice-telefon - betjent av flere av skuespillerkollegene.
Interaktivt
«Escape the Universe» er ikke en teaterforestilling styrt av en fortelling, heller ikke av flere fortellinger. Undertegnede vil nøle med å kalle det en «forestilling». Det er nok bedre å si at det er en løst strukturert fellesopplevelse, en samlende situasjon, med noen felles stasjoner og med mange nok åpne flater til at de enkelte publikummere selv må avgjøre hva og hvor mye de vil ha ut av opplevelsen. Det avhenger av hva en selv legger inn, av tanker og av vilje til å delta. Verk Produksjoner ser ut til å være en inspirasjonskilde.
Som i By Proxys første oppsetning, «Stop Being Poor», er tilskuerne også med på å prege scenografien. Sponplatene vi i første del av «Escape the Universe» sitter på, blir til underlag for tilskuerskapte krittegninger i andre del. Deretter skal vi sette oss ned på ny, i det som i første del var utøvernes område. Dette er også en minglemetode, for brått sitter vi sammen med andre enn dem vi først satt med, før utøverne løfter opp platene som nye vegger. Et nytt univers eller en forlengelse av det første? Både og.
Når det kunstneriske programmet er over, inviteres publikum til å bli igjen, for å mingle videre.

Premieren var 29. mars 2017, på Black Box Teater.

Mars 2017: Som lauvet i Vallombrosa



«Som lauvet i Vallombrosa». Det Norske Teatret. Av: Lars Norén, oversatt av Marit Tusvik. Med: Gard Skagestad, Heidi Gjermundsen Broch, Ingrid Jørgensen Dragland, Jan Grønli, Svein Roger Karlsen, Morten Svartveit, Kyrre Hellum, Niklas Gundersen, Marie Blokhus. Regi: Alan Lucien Øyen.
KOMMENTAR: Spenning i det overspente.
TERNING: FEM

Ironisk innlevelse


En karikatur og en kjærlighetserklæring.

TEATER: Komplikasjonene er mange som løv i Vallombrosa. Konfliktene også, de potensielle og de utviklede, de mellommenneskelige og de indre. Ni mennesker er samlet i et sommerhus ved svenskekysten. Hver av dem konstruerer, og gjennomlever, sine egne livsdramaer. Hvert av livsdramaene involverer minst ett, som regel flere, av de andre menneskene samme sted. Sommerens hendelser får konsekvenser.
Forvansker
Hvordan mennesket forvansker sitt eget liv er et tema som belyses fra flere vinkler. De ni på sommerstedet er overspente, selvhøytidelige og pretensiøse mennesker som tror at de i kunstneriske metaforer kan finne fram til sannhetene om seg selv, men de evner ikke å se forskjell på falskt og ekte.
«Som lauvet i Vallombrosa» er også en (dels uttalt, dels uuttalt) diskusjon om teatrets betydning, spesielt det psykologisk-realistiske teatrets betydning, om kunstens plass i menneskelivet og om kunstnerens (i dette tilfellet overdimensjonerte) tiltro til egen observasjons-, forståelses- og uttrykksevne. På ett nivå viser den hvor nær familiedramaet kan ligge såpeoperaen, og hvor lett forsøk på å uttrykke seg kunstnerisk kan bli banale, på et annet nivå viser den hvor effektivt teatret likevel er som form, hvilke sterke inntrykk de sammenflettede individuelle dramaene kan gi, og hvor - bokstavelig talt - levende skuespillkunsten er.
Skuespillerne mestrer balansen mellom disse nivåene, med en ironisk innlevelse som på en og samme tid lar tilskueren le av dem og ta dem alvorlig. Slik blir «Som lauvet i Vallombrosa» en kjærlighetserklæring til kunstformen, samtidig som den er en latterliggjøring av pretensjonene. Ofte spilles adskilte scener seg samtidig ut, i ulike deler av scenerommet.
Spydig-kjærlig
I teaterprogrammet kaller regissør Alan Lucien Øyen «Som lauvet...» for «ein spydig kommentar frå ein forfattar i ferd med å skrive seg ferdig med en tradisjon», og «ein metateatral dialog som gjer narr av både seg sjølv og iscenesettinga», samtidig som han fastslår «Men midt i den knivskarpe sjølforakten avdekkjer Norén sin veldige kjærleik til teatret, og han er den like bevisst som stykket han skriv». Dette er relevante beskrivelser. Norén, og Øyen med ham, karikerer teatersituasjonen, det psykologiske dramaet og persongalleriet som befolker det. Det er lett å tenke at flere av rollefigurene også er Norén-karikaturer, selvironiske og/eller selvkritiske talerør for kunstsyn han har hatt i ulike faser av livet. Samtidig forsvarer Norén, og Øyen med ham, så vel teatersituasjonen, det psykologiske dramaet og persongalleriet.
Tittelen er en Milton-referanse, en som også forklares gjennom sitering i framføringen: I «Det tapte paradis» skrev han at det er flere skjebner i helvete enn der er løv i Vallombrosa.
Tsjekhov-referansene, åpne og skjulte, er enda flere, i teksten, og Noréns eget forfatterskap ligger der også hint til. Når den psykologisk ustabile Clara, spilt av Marie Blokhus, sier at «eg blir granne med Gud» er assosiasjonen til skuespilltittelen «Kaos er granne med Gud» nær.

Premieren var 25. mars 2017, på Det Norske Teatret.