Mars 2017: Nostalgi 2175

«Nostalgi 2175». Torshovteatret/Nationaltheatret. Av: Anja Hilling, oversatt av Elisabeth Beanca Halvorsen. Med: Janne Heltberg, Herman Bernhoft, Sigurd Myhre og Håkon Ramstad. Regi: Jonas Corell Petersen.

KOMMENTAR: Menneskelighet etter apokalypsen.

TERNING: FEM.

Utenfor naturen

Håp og håpløshet i dystopiens tid.

TEATER: Hva gir håp, og hva tar håpet vekk, om dystopien allerede er realitet? Det gir «Nostalgi 2175» et slags svar på.

Spol 158 år fram i tid: Verden er ødelagt, klimaet ulevelig. Menneskeheten - de få som er igjen av menneskeheten - tilpasser seg likevel. Innomhus, i en konstruert boble, med spesialhjelpemidler og medikamenter.

Teaterpublikum utstyres med hodetelefoner alle lyder filtreres gjennom. Slik plasseres også vi i konstruerte bobler. Slik vises vi at vi er alene, selv med andre mennesker i setene ved oss.

Alene sammen

Intrigen handler om å være alene, eller om å være sammen. Om kjærlighet, eller om dominans. Taschko (Sigurd Myhre) og Pagona (Janne Heltberg) velger å være sammen. Men de kan ikke berøre hverandre. Han er traumatisert. Han ble svimeslått, voldtatt, og etterlatt ute i den skadelige varme luften, inntil han hadde brannskader over hele kroppen. Hvem voldtok ham? Kanskje Posch (Håkon Ramstad), som nå er Taschkos sjef. Posch - en ensom kontrollfrik - blir også mannen som gjør Pagona gravid. En slags kjærlighetsgave til Taschko, slik hun ser det, et offer. Hun vet at hun selv neppe kan overleve graviditeten. I 2175 er der bare et fåtall kvinnekropper som er i stand til å bli gravide etter naturmetoden, og de få har det med å dø når de føder. Dynamikken mellom disse tre - sammensatt av lengsler, manipulasjonsforsøk, skyldfølelse, følelse av å stå i gjeld, sorger og dragning - spilles ut med mye følsomhet og en god del absurd komikk.

Rammene for fortellingen forklares av Herman Bernhoft, som spiller Pagonas ufødte barn. Han er den av de fire skuespillerne som har mest tid med publikum, i en kontinuerlig påminnelse om det valget Pagona gjør. Han blir bindeleddet, mellom vår tid og «Nostalgi 2175»s.

Bilder

Tyske Anja Hillings tekst er rik på bilder. Knappheten i Nia Damerells scenografi er en invitasjon til at tilskueren skal skape egne, andre bilder i tillegg. Rommet er hvitt, med ett og annet beskyttende tekstil, noen få svarte - harde - møbler, og et menasjeri av dyr, utbrente, tjæresvarte, enten døde og utstoppede, eller kunstige og aldri levende dyr, for det meste fugler, krabber, men også en rev, en røyskatt, en katt, en hare og noen til. Flere ganger blir dette rommet fullstendig mørklagt. 

Når det er lyssatt, i lysdesign ved Philip Bøe Isaksen, er det ofte likevel dunkelt, noen ganger med lyskastere som ligner høyfjellssol-apparater, og som gir grelle, harde fargeforvridninger. Personene er nær fargeløse, de også, med hetter som gjør hodene nesten skallede, med pistrete, lyse hårtjafser under, sminket i bleke, ujevne hudtoner. Rundt øynene er sminken rød, og i kostymene, også av Damerell, finnes noen få andre fargeinnslag. Øvrig fargelegging må tilskueren gjøre mentalt. Vi får høre om de bilder Taschko tatoverer inn i tapetene, veggbeskyttelser som er skapt av en kjemisk blanding inneholdende menneskehud - bilder inspirert av filmer fra vår tidsalder - men vi får ikke se dem. Goldheten minner oss om alt som mangler, alt som fortsatt finnes i 2017 (eller i 2008, da stykket første gang ble vist), men som er borte og dødt i 2175.

Premieren var 31. mars 2017, på Torshovteatret.