«Edda». Det Norske Teatret i samarbeid med Aarhus Teater.
Konsept av Robert Wilson, basert på «Den gamle Edda» i gjendiktning av Jon
Fosse, musikk av CocoRosie og Arvo Pärt. Med: Henrik Rafaelsen, Frode Winther,
Gjertrud Jynge, Eivin Nilsen Salthe, Marianne Krogh, Paul-Ottar Haga, Renate
Reinsve, Ola G. Furuseth, Joachim Rafaelsen, Tiril Heide-Steen, Jon Bleiklie
Devik, Unn Vibeke Hol, Sigve Bøe. Regi: Robert Wilson.
KOMMENTAR: Mytologisk megalomani.
TERNING: FEM
Saganatt i storskala
Endetiden er nær, og den er storslagen.
TEATER: Der er dimensjoner over Robert Wilsons norrøne eventyrfortelling.
Hans «Edda», unektelig, utvilsomt hans, bringer ytterlighetene nær hverandre.
Det er opprinnelse og det er endetid. Det er flate og det er dybde. Det er flyt
og det er brudd. Det er høytid og det er høylytt, det er stillferdig og det er
ustabilt. Det er langtrukkent og det er konsentrert.
Det er storslagent grandiost. Samtidig er det smålig hat og usikre
stolthetsmarkeringer som sprer skadene. Mens saganatten senker seg, og løfter
seg, senker seg og løfter seg igjen, lever gudene sine menneskelig nykkete liv.
Å forstå historien
For oppsetningen har Jon Fosse gjendiktet «Den eldre Edda»
som teaterdialog, bygget rundt en idé om å la Odin (spilt av Henrik Rafaelsen, simultant
ung og utgammel) forsøke å forstå åsenes historie. Wilson og kompani har
beholdt ideen - den fortolkende volven, spilt av Gjertrud Jynge, er en hovedrolle,
«hugsar du, Odin» en gjentatt og toneangivende replikk - men har samtidig erstattet
deler av Fosses tekst med mindre spesifikke engelskspråklige sangtekster av indiepopsøstrene
i CocoRosie, som har skrevet musikk spesielt for oppsetningen. (Wilson bruker
også meditativt stemningsskapende instrumentalpartier av Arvo Pärt, enda en
utvidende motsats.) Sangtekstlinjer som «who's your daddy now?» og «fire, fire,
fire, I'm on fire» legger inn fniseinviterende kontraster til alt det
skjebnetunge, alt det verdensomspennende mytologisk megalomane. Deler av
teksten er også uuttalt, den framgår visuelt, i bevegelige tablåer.
Uttrykket krever, og får, fysisk presisjon fra
skuespillerne. Bevegelsene er detaljerte, ofte langsomme, samtidig som rolleutformingen
er grovkornet typete.
Norrønt?
Også rammen rundt skuespillerne, skiftende scenografiske bilder,
ofte med mekaniske, mobile elementer, spesialeffekter egnet for å gi den voksne
tilskueren barnets nysgjerrighet tilbake, har både grovt generaliserende og
nyansert spesifiserende trekk. Det framstår som universelt, og det framstår
norrønt. Lyset, i Wilsons typiske kalde, klare farger, gråtoner, blåtoner, grønntoner,
hvitt, gir i sammenhengen assosiasjoner til vinterlig polarlys. Selv
oransjefargene er kalde. Fimbulvinterens isfjell trekker tanker til operabygget
i Bjørvika.
Åsenes historie passerer altså i revy, i rask, men også
dvelende ferd mot ragnarok. Det hjerteskjærende tragiske høydepunktet: Balders
død, retrospektivt gjenfortalt, med mangfoldige lag med understrekninger av at
dette kommer ingen, særlig ikke mor Frigg (Marianne Krogh) noen gang over. De
komiske høydepunktene: Tors breiale tabber og selvhevdende
styrkedemonstrasjoner. Frode Winther spiller tordenguden i svartskinnglatt
actiondukkeantrekk, og med to stemmer. Den ene er grovt knurrende maskulin. Den
andre er pipende barnlig, kastratsangersk eller kvinne-på-randen-av-hysteri-tynn
- i lattervekkende motsetning til hans fysiske framtoning: Brede skuldre, muskuløs
brystkasse, sterke lår og armer og utstikkende susp. Som resten av kollegiet
opptrer skuespilleren med et nærvær som gir tegneseriefiguren oppslukende
kvaliteter.
PS: Det blir lesninger av Jon Fosses «Edda»-gjendiktning på
Det Norske Teatret i april.
No comments:
Post a Comment