Mai 2018: Andvake

«Andvake». Hordaland Teater og Den Nationale Scene på Logen. Av: Jon Fosse i en dramatisering av Torkil Sandsund, med musikk av Trio Mediæval, Erlend Apneseth, Sungji Hong og Arve Henriksen. Med: Anne Wiig, Karl-Vidar Lende, Ragnhild Gudbrandsen, Sigmund Njøs Hovind, Erlend Apneseth, Magne Håvard Brekke og Susann Kambestad. Regi: Torkil Sandsund.

KOMMENTAR: Desperasjon sett innenfra.

TERNING: FIRE

 

Skyggeliv

«Andvake» vil så gjerne være bevegende teater.

TEATER: De er småfolk, og de lever under store vanskeligheter. Etter at Jon Fosse for noen år siden gjorde det klart at han så seg ferdig med å skrive for teater, har vi sett en bølge av dramatiseringer av hans romaner: «Morgon og kveld», «Det er Ales», og nå «Andvake»-trilogien. Den består av bøkene «Andvake», «Olavs draumar» og «Kveldsvævd». Disse dramatiseringene har mye felles seg imellom, og mye felles med Fosses øvrige forfatterskap. Det handler om savn og lengsler, om overganger mellom liv og død, om det usagt innforståtte og det fortidde uforståtte.

Både og

Teaterforestillingen i Bergen åpner lovende, og utvikler seg både i positiv og negativ retning. Den har inderlige, sterke øyeblikk, men den har også øyeblikk som insisterer så sterkt på sin følsomhet at det er det påtatte i dem som blir synligst. I enkelte scener ropes det så høyt og så lenge at oppmerksomheten blir trukket vekk fra det som faktisk blir sagt. Parodien er nær og rykker stadig nærmere. Disse scenene reduserer gjennomslaget til de scener som i seg selv er helstøpte. «Andvake» har mange vakre bilder. Portrettene av det unge paret Alida og Asle er ømt tegnet, med fine, antydende nyanser som forteller mye om dem som personer, om familiene de stammer fra, og om vilkårene de lever under. Samspillet mellom Karl-Vidar Lende og Anne Wiig viser den trøst og det fellesskap de to ensomme menneskene har i hverandre, noe som i seg selv understreker hvor utsatte de er hver for seg. Båndene mellom Asle og Alida er fint og varsomt formidlet, og kontrastene til det de møter fra andre mennesker er store, så store at flere av rollene rundt dem virker i overkant forenklet.

Kommunikasjon

Det har vært sagt om Fosses skikkelser at de sliter med å forstå hverandre, men også at de sliter fordi de forstår hverandre for godt. Dette gjelder også persongalleriet i «Andvake». Paret i sentrum er to unge, sårbare og nokså naive mennesker som er så lette å lese at de blir enkle ofre for manipulatorer og utnyttere. Nøden fører dem inn i desperasjon, og inn i impulsive, farlige valg. Trilogien går fra en tid da Bergen fortsatt ble kalt Bjørgvin, i tiden kort før barnet Sigvalds fødsel, til Alidas datter Ales - Sigvalds halvsøster - er blitt en gammel kvinne. Som i så mange av Fosses øvrige verker, er skiftene mellom det levde og det åndelige, minnene og nåtiden glidende og musikalsk sammenvevde. Sandsund lar innledningen spilles som gjennom et filter av Lygre, med handlingsbeskrivende replikker i slekt med sceneanvisninger. Trinnvis går skuespillerne over i en mer handlende, gjengivende opptreden, men også senere brukes beskrivelser aktivt, som en utvidelse av det vi ser.

Dordi Strøms scenografi er fleksibelt minimalistisk, med materialer, farger og former som viser hvor sterkt forankret i kystmiljøene handlingen og dens personer er. Lysdesignen, av Arne Kambestad, tar også opp i seg farger fra havgap og fjorder.

Felespillet fra Erlend Apneseth omgir Asle og Alida med musikk å hvile i, og musikk å våkne av.

Premieren var på Hordaland Teater i Logen 23. mai 2018.

Mars 2017: Edda

«Edda». Det Norske Teatret i samarbeid med Aarhus Teater. Konsept av Robert Wilson, basert på «Den gamle Edda» i gjendiktning av Jon Fosse, musikk av CocoRosie og Arvo Pärt. Med: Henrik Rafaelsen, Frode Winther, Gjertrud Jynge, Eivin Nilsen Salthe, Marianne Krogh, Paul-Ottar Haga, Renate Reinsve, Ola G. Furuseth, Joachim Rafaelsen, Tiril Heide-Steen, Jon Bleiklie Devik, Unn Vibeke Hol, Sigve Bøe. Regi: Robert Wilson.

KOMMENTAR: Mytologisk megalomani.

TERNING: FEM

Saganatt i storskala

Endetiden er nær, og den er storslagen.

TEATER: Der er dimensjoner over Robert Wilsons norrøne eventyrfortelling. Hans «Edda», unektelig, utvilsomt hans, bringer ytterlighetene nær hverandre. Det er opprinnelse og det er endetid. Det er flate og det er dybde. Det er flyt og det er brudd. Det er høytid og det er høylytt, det er stillferdig og det er ustabilt. Det er langtrukkent og det er konsentrert.

Det er storslagent grandiost. Samtidig er det smålig hat og usikre stolthetsmarkeringer som sprer skadene. Mens saganatten senker seg, og løfter seg, senker seg og løfter seg igjen, lever gudene sine menneskelig nykkete liv.

Å forstå historien

For oppsetningen har Jon Fosse gjendiktet «Den eldre Edda» som teaterdialog, bygget rundt en idé om å la Odin (spilt av Henrik Rafaelsen, simultant ung og utgammel) forsøke å forstå åsenes historie. Wilson og kompani har beholdt ideen - den fortolkende volven, spilt av Gjertrud Jynge, er en hovedrolle, «hugsar du, Odin» en gjentatt og toneangivende replikk - men har samtidig erstattet deler av Fosses tekst med mindre spesifikke engelskspråklige sangtekster av indiepopsøstrene i CocoRosie, som har skrevet musikk spesielt for oppsetningen. (Wilson bruker også meditativt stemningsskapende instrumentalpartier av Arvo Pärt, enda en utvidende motsats.) Sangtekstlinjer som «who's your daddy now?» og «fire, fire, fire, I'm on fire» legger inn fniseinviterende kontraster til alt det skjebnetunge, alt det verdensomspennende mytologisk megalomane. Deler av teksten er også uuttalt, den framgår visuelt, i bevegelige tablåer.

Uttrykket krever, og får, fysisk presisjon fra skuespillerne. Bevegelsene er detaljerte, ofte langsomme, samtidig som rolleutformingen er grovkornet typete.

Norrønt?

Også rammen rundt skuespillerne, skiftende scenografiske bilder, ofte med mekaniske, mobile elementer, spesialeffekter egnet for å gi den voksne tilskueren barnets nysgjerrighet tilbake, har både grovt generaliserende og nyansert spesifiserende trekk. Det framstår som universelt, og det framstår norrønt. Lyset, i Wilsons typiske kalde, klare farger, gråtoner, blåtoner, grønntoner, hvitt, gir i sammenhengen assosiasjoner til vinterlig polarlys. Selv oransjefargene er kalde. Fimbulvinterens isfjell trekker tanker til operabygget i Bjørvika.

Åsenes historie passerer altså i revy, i rask, men også dvelende ferd mot ragnarok. Det hjerteskjærende tragiske høydepunktet: Balders død, retrospektivt gjenfortalt, med mangfoldige lag med understrekninger av at dette kommer ingen, særlig ikke mor Frigg (Marianne Krogh) noen gang over. De komiske høydepunktene: Tors breiale tabber og selvhevdende styrkedemonstrasjoner. Frode Winther spiller tordenguden i svartskinnglatt actiondukkeantrekk, og med to stemmer. Den ene er grovt knurrende maskulin. Den andre er pipende barnlig, kastratsangersk eller kvinne-på-randen-av-hysteri-tynn - i lattervekkende motsetning til hans fysiske framtoning: Brede skuldre, muskuløs brystkasse, sterke lår og armer og utstikkende susp. Som resten av kollegiet opptrer skuespilleren med et nærvær som gir tegneseriefiguren oppslukende kvaliteter.

PS: Det blir lesninger av Jon Fosses «Edda»-gjendiktning på Det Norske Teatret i april.

Premieren var 4. mars 2017 på Det Norske Teatret.

Januar 2017: Det er Ales

«Det er Ales». Det Norske Teatret. Av: Jon Fosse, dramatisert av Maria Sand. Med: Maria Sand, Elisabeth Sand, Oddgeir Thune. Regi: Gianluca Iumiento.

KOMMENTAR: En skildring av det fastlåste.

TERNING: FEM

Indre savn i ytre form

Kunstgrep bremser «Det er Ales». Det er nødvendig.

TEATER: En dag i november 1979 forsvant Asle på fjorden. Fremdeles har ikke kona hans, Signe, klart å forsone seg med det. Hun husker og gjenopplever, mens hun tenker på tidligere generasjoners drukningsulykker samme sted.

Det avgjørende minnet

Dette er historien, i «Det er Ales». Det er den gamle Signes historie, men hun framstår nærmest, i forestilling som i bok, som en bifigur. Det er den unge Signe og Asle, slik han var da han forsvant, som er de aktivt handlende. Skjønt, aktiv og aktiv, handlende og handlende. Det skjer ikke mye mellom dem heller, men det som skjer, definerer resten av hennes liv.

Spørsmålet boka aldri åpent stiller, men som likevel ligger under all Signes tenking, er om Asle druknet med vilje. Teaterforestillingen spør ikke åpent, den heller, men den antyder et svar. Oddgeir Thune lar Asle framstå nedstemt, motløs. Kanskje føler han seg fanget av konas avhengighet av ham. Det er bare de to, og en liten båt, ikke mye å gjøre, ikke mye å snakke om.

Elisabeth og Maria Sand - mor og datter i det virkelige liv, med en fysisk likhet så markant at de vel kunne vært en eldre og en yngre versjon av den samme menneskekroppen - spiller Signe nå og Signe da, med uttrykk som er overlappende nok til at likheten mellom dem forsterkes.

Kunstgrep

Der står fire neonskilt på scenen i «Det er Ales». De viser ordene «heime», «himmelen», «fjorden» og «fjellet». Forestillingen åpner med at en naken Thune går rundt i sceneområdet og slår dem på. Utilgjort, som en mann som nettopp har våknet hjemme hos seg selv. Han setter seg, og Elisabeth Sand, den eldre Signe, entrer spilleområdet, bærende på et dukkehus hun setter på et bord. «Det er huset», opplyser hun, og hun limer en remse teip foran det, «det er fjorden». Hun stanser opp og sier at det trengs atmosfære, hun henvender seg til Maria Sand med bruk av virkelighetens fornavn. Maria Sand, og Thune, legger på lydeffekter med hjelp av mikrofoner og opptakere, i fullt påsyn fra tilskuerne. Fortellingen fortsetter. Der er mange slike fremmedgjøringsgrep i «Det er Ales», virkemidler som legger en distanse mellom det som beskrives og måten det beskrives på. Fortellerstemmen er delt mellom de tre skuespillerne, neonskiltene tennes og sluknes, flere ganger er replikkene utformet med «seier Signe» og «seier Asle» som del av det som blir sagt. Stadig nye opptak blir innspilt og avspilt. En tredemølle blir brukt som «storevegen». Enkeltreplikker gjentas mange, mange ganger.

Disse kunstgrepene bremser fortellingen, og det framstår som riktig, dette er en fortelling som krever bremser. Også hos Fosse har Signe satt bremser på den. Hun har stagnert i sitt savn og sitt minne, en evig ventende Solveig ingen vil komme tilbake til.

Premieren var på Det Norske Teatret 28. januar 2017.