Mai 2018: Andvake

«Andvake». Hordaland Teater og Den Nationale Scene på Logen. Av: Jon Fosse i en dramatisering av Torkil Sandsund, med musikk av Trio Mediæval, Erlend Apneseth, Sungji Hong og Arve Henriksen. Med: Anne Wiig, Karl-Vidar Lende, Ragnhild Gudbrandsen, Sigmund Njøs Hovind, Erlend Apneseth, Magne Håvard Brekke og Susann Kambestad. Regi: Torkil Sandsund.

KOMMENTAR: Desperasjon sett innenfra.

TERNING: FIRE

 

Skyggeliv

«Andvake» vil så gjerne være bevegende teater.

TEATER: De er småfolk, og de lever under store vanskeligheter. Etter at Jon Fosse for noen år siden gjorde det klart at han så seg ferdig med å skrive for teater, har vi sett en bølge av dramatiseringer av hans romaner: «Morgon og kveld», «Det er Ales», og nå «Andvake»-trilogien. Den består av bøkene «Andvake», «Olavs draumar» og «Kveldsvævd». Disse dramatiseringene har mye felles seg imellom, og mye felles med Fosses øvrige forfatterskap. Det handler om savn og lengsler, om overganger mellom liv og død, om det usagt innforståtte og det fortidde uforståtte.

Både og

Teaterforestillingen i Bergen åpner lovende, og utvikler seg både i positiv og negativ retning. Den har inderlige, sterke øyeblikk, men den har også øyeblikk som insisterer så sterkt på sin følsomhet at det er det påtatte i dem som blir synligst. I enkelte scener ropes det så høyt og så lenge at oppmerksomheten blir trukket vekk fra det som faktisk blir sagt. Parodien er nær og rykker stadig nærmere. Disse scenene reduserer gjennomslaget til de scener som i seg selv er helstøpte. «Andvake» har mange vakre bilder. Portrettene av det unge paret Alida og Asle er ømt tegnet, med fine, antydende nyanser som forteller mye om dem som personer, om familiene de stammer fra, og om vilkårene de lever under. Samspillet mellom Karl-Vidar Lende og Anne Wiig viser den trøst og det fellesskap de to ensomme menneskene har i hverandre, noe som i seg selv understreker hvor utsatte de er hver for seg. Båndene mellom Asle og Alida er fint og varsomt formidlet, og kontrastene til det de møter fra andre mennesker er store, så store at flere av rollene rundt dem virker i overkant forenklet.

Kommunikasjon

Det har vært sagt om Fosses skikkelser at de sliter med å forstå hverandre, men også at de sliter fordi de forstår hverandre for godt. Dette gjelder også persongalleriet i «Andvake». Paret i sentrum er to unge, sårbare og nokså naive mennesker som er så lette å lese at de blir enkle ofre for manipulatorer og utnyttere. Nøden fører dem inn i desperasjon, og inn i impulsive, farlige valg. Trilogien går fra en tid da Bergen fortsatt ble kalt Bjørgvin, i tiden kort før barnet Sigvalds fødsel, til Alidas datter Ales - Sigvalds halvsøster - er blitt en gammel kvinne. Som i så mange av Fosses øvrige verker, er skiftene mellom det levde og det åndelige, minnene og nåtiden glidende og musikalsk sammenvevde. Sandsund lar innledningen spilles som gjennom et filter av Lygre, med handlingsbeskrivende replikker i slekt med sceneanvisninger. Trinnvis går skuespillerne over i en mer handlende, gjengivende opptreden, men også senere brukes beskrivelser aktivt, som en utvidelse av det vi ser.

Dordi Strøms scenografi er fleksibelt minimalistisk, med materialer, farger og former som viser hvor sterkt forankret i kystmiljøene handlingen og dens personer er. Lysdesignen, av Arne Kambestad, tar også opp i seg farger fra havgap og fjorder.

Felespillet fra Erlend Apneseth omgir Asle og Alida med musikk å hvile i, og musikk å våkne av.

Premieren var på Hordaland Teater i Logen 23. mai 2018.

April 2018: 1980 - Aker brygge

«1980 - Aker Brygge». Statsteatret i samarbeid med Oslo Nye Teater, Hordaland Teater og Rogaland Teater. Av: Yngve Sundvor i samarbeid med ensemblet. Med: Gard B. Eidsvold, Per Kjerstad, Cato Skimten Storengen og Kim Sørensen. Regi: Yngve Sundvor.

KOMMENTAR: Rik avkastning.

TERNING: FEM

Store verdier

Statsteatret er en norsk nasjonalskatt.

TEATER: Grådighet gjør godt, og gutta fra Grefsen vil være Gordon Gekko. Mor synes heller at de skal samles i sofaen og ha det koselig. I familien Kielland skal ingen spise alene. Statsteatrets norgeshistoriske teaterserie har nå nådd 1980-tallet og åttende episode - handlingen i «1980 - Aker Brygge» går fra 1986 til 1990 - og familien arver plutselig en hel masse penger. De skal selvfølgelig investeres. Kapitalismen er inne i en gullalder. Ordet «krakk» er det ingen som tenker på. Mor Agnes (Per Kjerstad) og sønnene Einar (Gard B. Eidsvold), Wilhelm (Kim Sørensen) og Alexander (Cato Skimten Storengen) er utstyrt med noe ulike ressurser fra naturens side, og har dessuten noe ulike verdisyn. Dermed er det duket for verdikamp.

Grenseløst

Ingen setter Statsteatret i et hjørne - eller i en boks. Gruppa har klart å fornye virkemidlene sine for hver enkelt forestilling som har gått, samtidig som de har beholdt sin grunnsignatur. De lager historietimer med samtidsrelevans, utført i et lekent og fartsfylt formspråk som hver gang låner stilgrep fra populærkultur i de tider forestillingene er lagt til (blant dem: westernfilm, mafiafilm, film noir, radioteater). De skaper underholdningsteater - svært underholdende underholdningsteater - med alvorlig klangbunn. I «1980 - Aker Brygge» er det ikke én sjangerfamilie stilgrepene er hentet fra, vi har da nådd postmodernismen. I stedet er referanserikdommen vid og bred og høy og lav - med linjer blant annet til amerikansk film (fra «Wall Street» til «Rain Man» og «Pretty Woman»), musikkvideoer, hitlistelåter og Oslos (og Ibizas) uteliv. (Uten å røpe hvordan kan vi si at her også er lånt fra et klassisk amerikansk skuespill fra 1949, med problemstillinger som igjen ble relevante fra 80-tallet og inn i vår tid - også «En handelsreisendes død» handler om kostnaden av økonomisk mentalitetsforandring.) Detaljene er velvalgte, talende.

«1980 - Aker Brygge» inneholder noen av de sleskeste øyeblikk undertegnede kan huske å ha sett i norsk teater, så skamløst vulgære at de kun overgås av reelle forhold i amerikansk 2018-politikk, men selv disse er gjort med slik avvæpnende fantasifullhet at det ikke er annet å gjøre enn å la seg sjarmere av galskapen, og gi seg over i latter, selv når en krymper seg.

Å stille spørsmål

Pengebegjæret skal vise seg å bli farlig, og kostnaden blir høy, for mer enn en av de involverte. «Generasjonsmotsetninger» er et sentralt stikkord for «1980 - Aker Brygge», slik at det også var det for «1349 - Pesten» (om fremmedfrykt og utstøtelse) og «1880 - Aker Brygge» (om integrering og utenforskap). I «1980» handler det altså om motsetningen mellom en generasjon som har vært vant til å leve nøysomt og en generasjon som drømmer om kunne å fråtse uten begrensning. For Alexander, og til dels også for Wilhelm, er det slik at alt kan prissettes, pantsettes og selges. En av dem føler skam ved det, men gjør seg likevel delaktig i utviklingen. Den andre har nok ikke evnen, skjønt han vet at han burde late som, av strategiske grunner. Hva som er «verdier» blir noe tilskueren får rik anledning til å tenke igjennom selv, etter hvert som intrigene eskalerer, og den enkle Einar - han som blir berørt av HVPU-reformen - blir den som fremstår som den mest komplekse i persongalleriet, den som er i stand til å stille spørsmål ved alt det som i markedsøkonomien blir sett som selvfølgeligheter, og den som representerer et ord vi vel knapt har hørt bli sagt med ettertrykk siden tidsperioden: Skamvett.

Premieren var på Oslo Nye Centralteatret 20. april 2014, og «1980 - Aker Brygge» blir etter endt spilleperiode der vist over hele Norge.

September 2016: Namnet

«Namnet». Hordaland Teater. Av: Jon Fosse. Med: Oda Alisøy, Geir Amundsen, Kim Kvamme, Katrine Lunde Mackenzie, Nils Golberg Mulvik, Irene Waage. Regi: Randolf Walderhaug.

KOMMENTAR: Nervøse spenninger.

TERNING: FEM

Nok å ruge på

Fruktbar formidling av kommunikasjonsvansker.

TEATER: Der finnes et slektskap mellom Jon Fosse og Samuel Beckett, og dette slektskapet er svært synlig i Randolf Walderhaugs regi av «Namnet». Forestillingen kan beskrives som en sammensmeltning av urolig stagnasjon og stridig humor, utålmodig bitterhet og skjør forventning på vei over i resignasjon.

Ung og voksen

«Namnet» kan kalles en moderne klassiker. Fosse fikk den nasjonale Ibsenprisen for stykket i 1996, men det er likevel bare oppført noen få ganger her i landet. Utgangspunktet for teksten er en tenåringsgraviditet. Et ungt par er hos hennes familie, mor, far og søster, i påvente av at barnet hun venter skal bli født.

I Hordaland Teaters oppsetning spilles den høygravide ungjenta og hennes jevnaldrende kjæreste av Irene Waage og Nils Golberg Mulvik, som begge er født i 1979. Mor spilles av Katrine Lunde Mackenzie, som bare er ni år eldre. Denne rollebesetningen kunne ha vært et signal enten om en ikke-realistisk eller en harselerende tolkning av stykket, det samme kunne det parodisk barnslige kostymet til jentas yngre søster (spilt av Oda Alisøy), men framføringen tar teksten på alvor. At skikkelsene er eldre enn Fosse skrev dem, understreker bare stagnasjonen.

Nærhet og savn

I sentrum står altså et par som neppe ville vært et par, om det ikke var for graviditeten. Ingen av dem føler seg valgt av den andre. Hun forsøker å riste ham ut av det hun oppfatter som likegyldighet, å ergre ham, å gjøre ham sjalu. Han trekker seg inn i seg selv og prøver å ikke la seg merke av det. En sjelden gang klarer de å åpne seg litt for hverandre, å vise den andre velvilje, og å dele øyeblikk av nærhet. Men det er en ubekvem nærhet, fysisk anstrengt, og den varer aldri lenge, før den ene eller andres skuffelse bryter den.

Gjennom samspillet i familien ser vi hva hun og hennes omgangstone kommer fra. Dette er et hjem der kommunikasjon foregår gjennom fåmælt passiv-aggressivitet, og der nervøs venting er det nærmeste en kommer harmoni.

Sparsom poesi

Tormod Lindgrens scenografi består av omrisset av en stue, sparsomt møblert og plassert på en lav platting på gulvet i Logen, den historiske teaterbygningen som fra nå av skal være Hordaland Teaters base. En vindusramme mot publikum markerer ytterveggen, med et gardin som i korte sekvenser er for. I bakgrunnen ligger en gang og deler av et kjøkken på tilsvarende plattformer, og der takmønet kunne ha vært, ligger et enormt tre, som en fallen Yggdrasil, med røtter og forgreninger. Kvister stikker inn i stuerommet, og etterlater et inntrykk av at det er lavt under taket. Denne løsningen har det til felles med Fosses tekst at den kombinerer en konsentrert versjon av hverdagselementer med en mer poetisk overbygning.

I Logens sal, med moderat stigning i amfiet, er siktlinjene tidvis vanskelige.

Premieren var på Logen Teater i Bergen 21. september. Forestillingen var Hordaland Teaters første med Logen som fast ny base.