Thursday, April 7, 2016

Mars 2016: Pink Cloud Effect



«Pink Cloud Effect». Stenby, Sirgmets og Bieksaite, Black Box Teater/Oslo Internasjonale Teaterfestival. Av, med og regi: Kjersti Aas Stenby, Marit Sirgmets og Simona Bieksaite.
Glossy grimt.
TERNING: FEM
 
Skybrudd fra en rosa sky

Overflaten er glossy, underlaget grelt, i «Pink Cloud Effect».

TEATER: «Pink Cloud Effect» er et begrep fra amerikansk rusbehandling. Det viser til en euforisk tro på egen mestring, med tilhørende svekket vurderingsevne og forhøyet risiko for tilbakefall. I teateroppsetningen «Pink Cloud Effect» kommer rusen (mest) av bekreftelser, forsikringer om hvor attråverdig, talentfull, glamorøs og populær en er. Men med bekreftelsesbehov følger, uunngåelig, forventninger, og med forventninger følger, nesten like uunngåelig, risikoen for og følelsen av å mislykkes.
Rivalinner
Skuespillerne - Kjersti Aas Stenby og Marit Sirgmets i badetøy og med rennende øyesminke, Simona Bieksaite i shorts og kort t-skjorte - framstiller utad vellykkede kvinner. Stenby og Sirgmets har de mest framtredende rollene, i en slags alfakvinnne-på-catwalken-konkurranse med posering og posisjonering, mens Bieksaite opptrer i en tilretteleggerfunksjon (i flere av scenene en fascinerende kontrast).
All tekst er hentet fra såpeoperaer, reality-tv og diskusjonsfora på internett. Amerikanske, alt sammen, etter språk og holdninger å dømme. Uttrykket er lett, luftig, som de ballonger som ligger strødd over scenen, men det er også sint og satirisk. Satiren går utover både det lette, luftige og sinte - og det som ligger bak. Som ballongene (eller er det oppblåste kondomer?), tar «Pink Cloud Effect» etter hvert fart, letter og flyr.
Omslag
Overflaten er altså glossy, men allerede i startscenen finnes markører på at bildet ikke stemmer, og disse blir stadig flere. Tenk på en motebladforside der modellen har fått påtegnet Hitler-bart og Groucho Marx-øyenbryn i tusj. Poenget blir tidlig tydelig, og en stund er variasjoner over det oppsetningens motiv. Det er morsomt, tidsriktig, og med megetsigende visuelle metaforer, men likevel noe selvrepeterende. Rundt førti minutter inn kommer omslaget. Glossen mister glans og rusens styggere sider gis uttrykk.

Anmeldelsen er skrevet ut fra visning under Oslo Internasjonale Teaterfestival, 15. mars 2016.

Mars 2016: Nå løper vi



«Nå løper vi». Pia Maria Roll i samproduksjon med Brageteatret og Teater Ibsen, Sentralen. Av: Sara Baban, Buzhan Baban og Pia Maria Roll. Med: Sara Baban og Buzhan Baban. Regi: Pia Maria Roll.
Teater som vil, og som får til.
TERNING: SEKS
 
Innsikter i flukt

«Nå løper vi» er nøkternt, sterkt og personlig teater om å leve som barneflyktning. Det er gjort med følsomhet, men aldri føleri.

TEATER: Da Sara Baban var åtte år og lillebroren Buzhan var tre måtte de reise fra hjemmet sitt i det irakiske Kurdistan. Det var krig. Kurderne var forfulgt. Pappa Baban hadde funnet en dødsliste, og han hadde varslet dem som sto på den om at de måtte flykte. Dermed ble han også selv en statsfiende. I nesten åtte år var familien Baban på flukt før de i 1993 fikk asyl i Norge.
Nå er både Sara og Buzhan utdannet som skuespillere, og i «Nå løper vi» forteller de sin historie. Barnets minner, barnets tanker og barnets følelser, barnets aksept og barnets protest formidles i voksent utvalg, med den voksnes forståelse av alt som var uforståelig da. Dette doble perspektivet sørger for at tilskuerbarna forstår.
Minner
«Nå løper vi» er en historie med mye informasjon. Utvalget formidler klokt de store, overordnede innsiktene gjennom de små, talende detaljene. Noe husker begge. Noe må storesøster fortelle lillebror. Noe er de nok blitt fortalt av andre, de eldre søsknene, kanskje, eller mora, så ofte at det nå føles som minner. Mye er også glemt, uklart. Som Sara sier, helt i starten av forestillingen, «Jeg har brukt mange år på ikke å fortelle denne historien. Jeg har ikke orka å forholde meg til det». Det er en følelse hun nok deler med sin mor. Flere ganger i forestillingen spiller Sara og Buzhan ut telefonsamtaler mellom mor og datter. Hun spiller seg selv, som forsøker å stille spørsmål om fortiden. Han spiller - med dvelende langsomme bevegelser - mamma, som heller vil snakke om dagens middag, om været i Oslo og Tønsberg, om strømregningen. Alt det normale. «Nå løper vi» er en historie om hvordan det oppleves når det som skulle vært et unntak, noe midlertidig, strekker seg over år og blir varig.
Åpent og sterkt
Sara og Buzhan Baban opptrer nøkternt, men tydelig. De skjuler ikke sine tanker, følelser, holdninger. Men samtidig presser de ikke det de tenker, føler og mener på publikum. De overforklarer ikke. Fortellingen gjøres åpen nok til at den som ser kan gjøre seg egne slutninger, reflektere over egne holdninger, kjenne på egne følelser.
Fortellingen er hovedelementet i forestillingen. Dette er dokumentarteater, og så sterkt er materialet at det ikke trenger utbroderinger. De få, men virkningsfulle kunstgrepene som er brukt oppleves ikke som omveier i historiefortellingen, men som snarveier.

Teksten er skrevet ut fra Oslopremieren, på Sentralen 12. mars 2016. Urpremiere var på Brageteatret i februar samme år.

Mars 2016: Øy



«Øy». Nationaltheatret. Av: Jonas Corell Petersen. Med: Espen Alknes, Tone Mostraum, Sigurd Myhre og Olav Waastad. Regi: Jonas Corell Petersen.
Vas og vesentlighet.
TERNING: SEKS

Vidunderlige nye verden

Å se «Øy» er som å se sitt eget bilde i et knust speil.

TEATER: «No man is an island», skrev John Dunne. «Ethvert menneske er jo en øy», sier Tone Mostraum. Begge deler er sant. Begge deler er løgn. I sine bruddstykker av selvgranskende merkverdig menneskelighet, utforsker «Øy» begge disse perspektivene, og noen imellom.
Slektskap
Fire mennesker er strandet på en øde øy. Kanskje er det en geografisk øy, kanskje er det en mentaltilstand, kanskje begge deler. Hver for seg og sammen forsøker de å finne ut hva det er å være menneske, og hva det er å være samfunn. Forestillingen er på ingen måte lineær, den er sammensatt av bruddstykker, men alt som sies og alt som gjøres kan knyttes opp mot ett felles spørsmål: Hva trenger mennesket for å overleve? Det handler om ønsker og behov, om individ og sivilisasjon, om intimitet og avstand.
Mennesket er det merkeligste dyret. I våre særheter finner vi fellesskap. «Øy» vet dette. «Øy» feirer dette, og «Øy» problematiserer dette. I sin sammenstilling av vas og vesentlighet, har oppsetningen mye til felles med fjorårets «Vi tygger på tidens knokler», som ble lagd av flere av de samme kunstnerne. Alle de tre mannlige skuespillerne som er med nå tok del også i den. Jonas Corell Petersen utformet også da teksten, i samarbeid med aktørene, og han regisserte også da. Uttrykket denne gang er nært beslektet med uttrykket den gang, det følelsesmessige og filosofiske spennet også. Jeg tror det enklest kan beskrives som et møte mellom urkraft og abstraksjon. En fantasifull, fabulerende og fysisk ekspressiv miks av deadpan og inderlighet, forunderliggjøring og gjenkjennelighet. Som bilder i splintene fra et sprukket speil er det både velkjent og forvridd.
Spekter
Nia Damerells pappkledde scenografi inneholder flere overraskelser, noen humoristiske, noen eventyrlige. Underveis utvikler oppsetningen sine egne gimmicks, som den tidvis vender tilbake til: Tone Mostraums kraftuttrykkpeprede sinna-monologer. Olav Waastads sang med suveren forakt for melodi. Espen Alknes’ breakdansinspirerte sovestillinger. Hver av de fire skuespillerne har flere bærende scener, med og uten disse gimmickene, i et bredt emosjonelt og tematisk spekter. Mot slutten blir det til og med gripende, i det en avkledd og malingsinnsmurt Sigurd Myhre forvandles til et utbrudd av insisterende desperasjon.

Premieren var på Nationaltheatret 10. mars 2016.